Et knippe sakprosa-utgivelser du bør lese nå i desember

  • Simen Ingemundsen
Publisert:

TERNINGKAST 6: Graverende fra Sverige, skrevet med et driv av uante dimensjoner. Ingen tvil om at her har det blitt gjort imponerende research.

Diamant Salihu har stålkontroll på hva som formidles, og det er skremmende å lese hvor kolossalt inngripende i det svenske landskapet bandekrigen som pågår er. Det er ganske katastrofalt i bunn og grunn.

Det er ubegripelig å lese hvordan det har blitt i vårt naboland, Sverige, og en skjønner grunnen til at tittelen er valgt. For det er tydelig at ingen lytter eller ikke har lyttet til hva som har pågått, det har gått stille for seg, og skjedd i bakgrunnen, når får vi sett baksiden av naive Sverige, som kommer praktfullt fram mellom linjene i dette verket.

«Når ingen lytter» er anspent og anstrengt, slik vi absolutt ikke ønsker det. Salihu er mektig i sin måte å formidle kriminalitet på, og det bærer preg av at det er en journalist som har skrevet, noe som gjenspeiles i formidlingsevnen til Salihu, for den er skrevet som en reportasje, med korte og kompakte kapitler.

Det er også ganske ryddig mellom linjene og han har strukket det lengst mot den akademiske sjanger uten at det er tungt å lese.

I «Når ingen lytter» fortsetter forfatteren å tegne et dyptgående bilde av et av vår tids mest påtrengende sosiale problemer, og forfatteren har tidligere gitt et unikt innblikk i det indre livet til de kriminelle nettverkene i Sverige.

En får ganske så solid innblikk, og blir ganske rik på kunnskap, måtte det komme flere kompakte bøker om ulike temaer fra Diamant Salihu.

KORTANMELDELSE: Kanonbra jobbet av Tor Inge Vormedal, for ingen kan sine lokalkunnskaper bedre enn «Kem-Ka-Kor»-forfatteren.

Vormedal har mye på hjertet om 90-tallet, og tar oss ganske grundig igjennom hvert årstall på 90-tallet.

Han dekker bredt fra hele distriktet, også litt fra Randaberg er å finne, deriblant Randaberggenseren.

Ganske kjekt er det også for meg, født i 1995, og vite hva som skjedde rundt om krig i Stavanger-distriktet da jeg var mindre.

Boken får terningkast 6.

KORTANMELDELSE: Om bindeleddet musikken er mellom folk, skrevet med glimt i øyet. Det er magisk hvordan vår alles kjære Kim Wigaard Johansen deler av seg, både på TV og i bokform.

En blir svak, får en tåre i øyekroken, når en leser Johansen sitt brennende engasjement for demens og det at musikken er løsningen på det meste.

Det er rett og slett mesterlig skrevet, en biografi som vekker tanker og følelser. En større meningsfull leseropplevelse skal en lete lenge etter på denne siden av årtusenskifte.

Det er rett og slett umulig å ikke la seg rive med, og en sitter med en klump i halsen etter at permene er smekket igjen.

Boken får terningkast 6.

TERNINGKAST 5: Vemodig farvel med Ingvar Ambjørnsen, et avskjed som kom overraskende, og av høy litterær kvalitet. Alf van der Hagen har vist før at han kan, og det kom ikke som noen bombe at også denne skulle være knakende god, men det som gjorde meg overrasket er hvilken god person Ambjørnsen er.

Forfatteren klarer det sjakktrekk å skrive en følelsesladd biografi om Ingvar Ambjørnsen, et bevegende besøk hos en av Norges beste forfattere, som i dag er rammet av alvorlig sykdom.

Det gjør vondt i mageregionen å lese hvor ille det står til med vidunderet av en forfatter Ambjørnsen er. Den er fylt med dramatiske øyeblikk Ambjørnsen kan fortelle.

Denne dekker bredt av et fabelaktig forfatterskap, som kommer til å være vår kulturarv i flere hundre år, og noe som Ambjørnsen har beriket oss med i løpet av nær 50 år. Et vellykket forsøk på å formidle et innholdsrikt forfatterliv. Alf van der Hagen har samlet litt av en kunnskapsbase om Ambjørnsen.

TERNINGKAST 6: Den er kort, men rommer så mangt, av en frustrerende Berntsen. Et varmt, ærlig og obervant menneske har fått sin politiske biografi. Kanskje den skaper sår i arbeiderklassen, men det beste er «rett på», noe som denne biografien er et godt eksempel på.

Det er noe med Hans Olav Lahlum fortellerteknikk som tar pusten fra deg. Skal noen skrive min selvbiografi engang, er Lahlum den jeg ønsker.

Dette er 162 sider, hvor lange samtaler, garantert var de lange, er kuttet ned, for å gjøre det så smalt så mulig. Det er spennende å lese om norsk arbeiderhistorie og norsk politisk historie tilbake til 1960-tallet, og tiden fram til de dagsaktuelle debattene om regjeringen Støre og om muligheter og utfordringer for Arbeiderpartiet på 2020-tallet. Thorbjørn Berntsen sparer ikke på noe, han er krass i kantene til tider. Av politiske bøker skrevet dette tiåret, er dette en av de bedre. I dette tilfelle kunne den vært noe lengre spør du meg, måtte det komme et bind 2, for Berntsen må da ha mer på hjertet enn dette.

Det er ikke første gang Lahlum skriver politisk, men det er en av få ganger han har fattet seg i korthet.

Med dybde besvares kritiske spørsmål om fortsatt omstridte hendelser, diskutable vurderinger og friske uttalelser fra et langt liv i norsk politikk. Det er ganske så friskt, og gjør det som hendte forrige århundre av historie mer attraktivt å lese om. Flere vil nok fordype seg i all kildehenvisningen, for det er mye krydder som en går glipp av her.

Om du ikke vet hvem Thorbjørn Berntsen er, så er det verftsarbeideren og fagforeningsmannen fra Nylands verksted, som etter en oppvekst i enkle kår tidlig klatret opp til toppsjiktet til Oslo Arbeiderparti. Han kan mer enn noen andre, og med seg har han Lahlum som har skrevet boken på en ganske så enkel forståelig måte. Vi snakker en velskreven bok, som gjør oss oppmerksom på ting som fantes i bakgrunnen fra Berntsens liv, som en ikke hadde anelse om fra før av. Takk for dere belyser dette, Berntsen og Lahlum.

Publisert: