TERNINGKAST 5: Det finnes alltid to sider av en sak, og Stig Millehaugen bok «Gjerningsmann» er et godt eksempel på nettopp det.
Bøker skrevet av kriminelle som soner finnes det svært få av. Glemmer ikke Arne Treholt sin bok «Avdeling K» skrevet mens han sonet. Jeg synes det er flott at vi bor i et land der kriminelle får disse mulighetene mens de soner bak lås og slå. De har jo tross alt ytringsfrihet de også, men tror mye av grunnen til at det finnes få av disse bøkene er at det er krevende å skrive bak gitteret.
«Gjerningsmann» er akkurat passe lang, og måten han skriver på får meg som leser til å tenke; hvorfor ble du kriminell, du skulle heller blitt krimforfatter.
Boken er levende skrevet, og på mange måter Millehaugen sin måte å renvaske sitt navn på. Språket er ganske så unikt, for her har forlaget gitt Stig lov til å bruke Østlandske ord, altså dialekt, noe som jeg synes er sjarmerende i denne sammenheng.
Greit han er kriminell, det kan ingen ta fra han, og det er ganske interessant og til tider sjokkerende å lese om drivkraften hans som gradvis utvikler seg fra å stjele BMX-sykler til ran. Ved å lese Millehaugen sin historie får du respekt for han, samtidig som du synes det er vondt å tenke på hvor galt det kan gå i livet.
TERNINGKAST 6: Bør absolutt bli pensum på lærerstudiet, dette er rett og slett vondt å lese, og dessverre sannhet i hver eneste side.
At professor og tidligere lærer, Ole Martin Moen går så grundig til verk og ikke sparer på noe er bra. Han er modig som tør å ta et oppgjør med dagens omsorgssvikt i skolevesenet, han sender ut en brannfakkel så glødende, for dette er et tema så lenge har vært tabu, nå er det på tide å få det ut i dagslys. Her trengs det endring, noe som er den røde tråden i denne utgivelsen.
«Skolens omsorgssvikt» er urovekkende lesing, og en av årets viktigste bøker fra Cappelen Damm. Jeg har ventet lenge på at noen skulle ta tak i dette, og skrive slik en avhandling i flere år. For dessverre er det ganske så vanlig at omsorgssvikt skjer i skolevesenet.
Forfatteren kommer dypt inn i skolevesenets kjerne og funnene som gjøres er ganske så fryktelige og utmattende å tenke på, det er godt at noen setter ord på dette.
Absolutt alle som har barn på skole bør lese disse 130 sidene, da får du kjapt forståelse for hva som kanskje er problemet på ditt barns skole. Vi er nødt til å ta tak i dette før det blir verre. Jeg føler absolutt alle mine spørsmål er besvarte og jeg sitter igjen med en følelse av at nå må oppvaskkosten fram.
TERNINGKAST 6: Torkel Brekke sin siste bok «Ingen er uskyldige - antisemittisme på venstresiden» er et mesterverk.
Dette er et ubehagelig oppgjør med politiske Norge, til tider vondt å lese, men nødvendig og på tide at noen setter lys på det. Grusomt å lese sannheten til venstresiden, for hvem er egentlig skyldig?
Det er ingen tvil om at det ligger mye forarbeid med denne dystre boken. En avhandling hvor Brekke undersøkelser hvordan vold mot sivile israelere rettferdiggjøres og hvordan deler av norsk fagbevegelse og organisasjonsliv beveget seg fra etterkrigstidens sympati for Israel og jødene til en retorikk med antisemittistisk preg.
Denne avhandlingen er viktig, og det er flott Brekke bringer det på banen.
TERNINGKAST 6: Anne-Britt Harsem er Norges dyktigste til å dokumentere og finne kjernen i saker. Boken «Skje din vilje» er Harsem sin beste, og det etter «Naboene» og bøkene fra Alvdal og Tysfjord.
Hennes gjenfortelling er enkel, og rett på sak.
Her setter Harsem oss grundig inn i noen av frimenighetene i Norge for å avdekke omsorgssvikt, manipulasjon og konspirasjonsteorier (hjernevask) som barn og unge blir utsatt for.
Det er sjokkerende funn Harsem avdekker, dette er vell den med mest gravearbeid hun har skrevet siden Alvdal-trilogien. Jeg har hørt det er gale, men aldri trodd det var såpass. Vi trenger flere slike bøker som tar oss med på innsiden av menigheter som driver med urovekkende og blekende praksis. Det er mange menigheter å ta av.
TERNINGKAST 6: Ubegripelig og ubehagelig lesning, til tider like spennende som en thriller. Bare her er alt sant, og det er grav alvorlig. Slik som i Carl Schiøtz Wibye forrige utgivelse, den kritikerroste «Terrorens rike» formidler han noe som gir frysninger og han skriver det på en skremmende enkel måte at en forstår absolutt alt.
I «Midtøsten midt i blant oss» tar forfatteren leserne med på innsiden av regimet i Egypt, Saudi-Arabia og Iran. Det er rett og slett vondt å lese hvordan regimene motarbeider verdier som likestilling, menneskerettigheter og demokrati, gjennom tradisjoner, holdninger og kultur. Jeg får rynker i pannen av denne handlingen, og måtte ta det i flere omganger.
Her sender forfatteren ut en glødende brannfakkel, som krever debatt for å slukke.