BOKANMELDELSE: Med «Natteløperen» har Karin Fossum vist nok en gang at hun holder samme kvalitet som da hun debuterte.
Dette er et psykologisk drama kun Fossum kan formidle. Forfatteren slutter aldri å overraske leserne sine, og lar svært få spørsmål forbli ubesvarte når siste side er lest.
I «Natteløperen» tar hun nok en gang for seg de svake i samfunnet, og det på en ypperlig måte. Faktisk er Fossum den dyktigste blant norske krimforfattere når det handler om å skrive om de svake.
Fossum utmerker seg på mange felt, hun er faktisk en av få som grundig skaper karakterene sine. Svært få når til støvlene på Fossum, det psykologiske drama er så detaljert fremstilt at du sitter måpende igjen etter å ha slukt sidene.
Jeg er overbevist at Feber er en kommende karakter på norsk krimhimmel, og at det bare kan bli bedre.
«Natteløperen» er flere hakk bedre en første bok «Drepende drage Angrende hund», den var faktisk «drepende kjedelig». Selv om at Fossum har pensjonert Konrad Sejer, er det tydelig kjennetegn ved Faber som er tatt fra Sejer.
Dette er en sjarmbombe av en etterforsker, ingen antihelt. Han må kjempe mot en ganske så syk morder og hans galne gjerninger.
Fossum har igjen levert førsteklasseskrim, plottmessig i samme divisjon som engelske Agatha Christie, like intens som danske Kim Faber og Janni Pedersen, og like leken med ord som svenske Camilla Läckberg.
Det ender med at boken får terningkast 5, og jeg gleder meg alt til neste bok med Faber i hovedrollen.
BOKANMELDELSE: Torkil Damhaug er en av Norges skarpeste krimforfattere og et geni av få. Han bruker sin kunnskap fra sitt yrke som lege, og skaper formidable thrillere med psykologisk bakteppe.
Damhaug byr på flere overraskelser som får deg til å måpe og så til tider får nakkehårene til å reise seg.
I «Hund uten grav» er det ikke et eneste kjedelig øyeblikk. Historien er velskrevet, og sidene bare flyr, for du kan ikke ta pause når du leser denne. Du må bare lese et kapittel til.
Det er litt av en euforisk stemning i «Hund uten grav», og hvordan Damhaug beskriver enkelte ting er rett og slett vakkert. Dette er en multikunstner av en forfatter.
Handlingen i boken er sammenskrudd slik den gir et adrenalinkick av uante dimensjoner når du leser.
Av alle psykologiske thrillere som er skrevet, er Damhaug i en klasse for seg selv, han er i eliten, og det skal mye til for å nå samme nivå som Damhaug.
Noen psykologiske thrillere, går sakte for seg, denne boken er det spenning nærmest på hver side. Dette er med andre ord spenning med store proporsjoner.
Det er lite å si på Damhaug, her er alt perfekt og her klaffer absolutt alt, og jeg har lengtet etter krim fra denne karen.
Vi må alltid vente noen år før vi får ny Damhaug-krim, men hver gang er det såpass stor kavlitet over det litterære verket, at det fortjener terningkast 6. For i dette tilfelle passer det perfekt med slagordet; Den som venter på noe godt, venter ikke forjeves.
BOKANMELDELSE: Dette er tiende bok i serien med K2 og Patricia i hovedrollen.
Hans Olav Lahlum har igjen vist at han er en av Norges glupeste krimforfattere. Han glimter til i denne tidsreisen av en krimbok. Dette er krim skrevet med glimt i øyet.
Etter å ha lest samtlige i denne serien, er «Søskenmysteriene» den med mest spenning. Det ender med at du nærmest sitter å biter negler.
Lahlum skriver familiedrama slik det skal skrives.
Det er flere ganger du tenker å ta en liten pause, men nygjerrigheten for hva som skjer videre trumfer pause, og plutselig er boken ferdiglest.
Det er kunnskapsrikt å lese Lahlum sine bøker. Måten han tar et dypdykk ned i et spesifikt tema er fenomenalt.
Lahlum har bevist nok en gang; du blir ikke lei av K2 og Patricia, tvert i mot, du vil bare har mer krim med disse to i hovedrollen.
Jeg kan ikke annet en å bøye meg i støvet for denne fantastiske formidleren av historisk krim. Lahlum får terningkast 5 og det fortjener han virkelig.