TERNINGKAST 5: Denne kriminalromanen er ikke Jane Harper sin beste, men den er fengende nok til å nevnes i denne oversikten over julebøker å anbefale.
For det er ganske så høyttravende krim. Dette er forbløffende krim som får deg til å rive deg i håret helt til siste kapittel, for da kommer avsløringene på rekke og rad. Det er overhengende kvalitet i hver eneste detalje som males ut på papiret.
Nye som oppdager Harper, anbefales denne å begynne på.
Det er pulserende saker hvor det meste treffer deg som vådeskudd. For det er ganske så realistiske saker som kommer fram på papiret her.
Vi blir vitner til mirakler som fabelaktig tar deg med til atmosfærer du aldri har opplevd fra noen krimforfattere i inn og utland.
Setter du deg dyp inn i denne historien får du et annet forhold til historien. Det er durabelige saker, som du bare får fra Harper. Dette er krimmen for deg som liker mysterier.
Du kan nesten ikke vente med å lese når du får en slik beskrivelse servert;
Når et lik oppdages på stranden, truer godt bevarte hemmeligheter med å dukke opp. Det handler om et sunket vrak, en savnet jente og spørsmål som aldri har blitt besvart.
TERNINGKAST 6: «1989» er Val McDermids beste kriminalroman skrevet, jeg har kjedet meg til flere av hennes utgivelser, men denne gang treffer hun meg. Det handler om historiske synder som preger oss.
McDermid skuffer ikke denne gang, og piner oss gjennom en virvelvind av spennende betraktninger som kaldt brer seg nedover ryggen. Det er en stilsikker kriminalroman vi prater om her, der det meste er lagt til fornuften.
Vi snakker her om britenes mest intelligente krimforfattere, hvor det meste skaper hodebry for deg som leser. Du tror du vet slutten, men så blir du helt sjokkert over at det var langt derifra. Vi snakker om en eksplosiv handling, og skal en sammenlikne McDermid med en norsk, er Ellen Gustavsen den rette.
Det er et finpusset manus «1989» er, og balansen mellom virkelige beskrivelser og uvirkelige hendelser flettes sammen til noe du neppe har lest liknende fra England.
Noen episoder kan bli litt for groteske, men vannes ut gjennom resten av den ganske så helstøpte historien. Det er bare å glede seg folkens, til en McDermid bok som skiller seg så til de grader fra hennes andre. Smart krim formidlet til krimleserne, ja, ingen krimforfattere er i nærheten av hva McDermid har gjort her.
Denne fremragende krimmen er faretruende nær avhengighetsskapende.
Det er vanskelig å ikke la seg begeistre, og en er solgt fra en leser følgende beskrivelse;
Året er 1989 og Allie Burns er tilbake. Eldre og kanskje litt klokere, driver hun nå den nordlige nyhetsavdelingen til Sunday Globe. Siden hun ikke lenger er gravende jounalist, men nyhetsredaktør, er hun stadig redd for å ende i rennesteinen som de brutale britiske tabloidmedier. Men hun har nok å drive med.
TERNINGKAST 5: «Store små eventyr» av Andreas Veie-Rosvoll er full av humoristiske sprell og det med en alvorlig undertone. Når du leser hver en side er det mye å ta innover seg, for det er mye tankevekkende mellom linjene i Veie-Rosvoll sitt verk.
Forfatteren evner å finne det store i det små, noe som virkelig gjør han til en av de største romanforfatterne vi har i Norge.
Dette er 256 sider med finurlige hverdagstanker, både store og små. Vi snakker her om en eventyrlig glede i hver et eneste sidestykke av historiens overflate. Dette er en finfin oppfølger til hans forrige roman «Tonefall», og en historie det er verd å bruke tid på.
Vi har med en stor framtidig litterær forfatter å gjøre. Fortsetter han å gi slike minnerike leseropplevelser, ja da er det ikke lenge før det vanker priser og hele verden kjenner hans navn. For det Veie-Rosvoll gir leserne sine her er så unikt og spesielt, at du bare vil ha mer.
Historien er treffende og du tenker nøye om livet, hva som virkelig gir deg noe. Det er også en kjærlighetserklæring av de sjeldne du bare måper av.
Når en leser forlagets beskrivelse av boken, ja da gnir en seg i nevene etter mer;
Journalisten Charlotte er datter av filmskaperen Sigmund Thorngård. Med et tyvetalls filmer på samvittigheten var han hyllet og elsket som et geni. Etter ti år borte fra familien vender Charlotte nå hjem i tide til farens begravelse. Hun blir ikke bare konfrontert med minnene av faren, men også resten av familien som hun reiste fra: den stolte moren, nå tynget av sorg, den pertentlige storesøsteren Sol, og den innesluttede lillebroren Kim, som nå har bunkret seg ned i kjelleren foran PC-en i ferd med å gå i sin fars ytre-høyre-fotspor, til Charlottes store fortvilelse.
TERNINGKAST 6: Sverige har mye å være stolt over innen litteraturen, spesielt John Ajvide Lindqvist, han er Nordens svar på Stephen King, og det vil jeg påstå uten å blunke. Når det er slik et vidunder som skriver, er det greit med mursteinsromaner på nær 800 sider.
Med «Vennligheten» overgår han alt Lindqvist har skrevet tidligere, og du grøsser av hva som formidles på sidene, spesielt mellom linjene kommer det godbiter ingen svenske forfattere har vært i nærheten av å gi sine lesere. Det handler om å våge og det handler om å tørre, noe som Lindqvist gjør til de grader.
Det er uhyggelig hva som leses her, og det med god grunn, for når det først skal være, så skal det være. Det er tydelig det som er tankegangen til forfatteren etterhvert som det pulseres ut ville ideer mellom overraskelsene.
Garantert blir du avhengig av forfatterens usedvanlige behandling av samtidens mange tverrsnitt, og det er bevegelig litteratur som du har lengtet etter. Igjen kan du glede deg til kvalitet i hver en tonesetting, for det er en mesterlig kar denne Lindqvist er på papiret, hva han er ellers har jeg ikke med å uttale meg om.
La oss bare håpe det ikke går like lang tid til neste kriminalroman kommer fra Lindqvist. For ingen forfattere i Norden, eller for så vidt Skandinavia tar leserne så dypt inn i persongalleriets indre som Lindqvist. Bare å applaudere for det som sannsynligvis blir gledelig tatt imot av leserne som likte «La den rette komme inn», for «Vennligheten» slår selv den på målstreken. Det er usannsynlig vi får noe liknende som dette på noen år, for det går tiår mellom hver gang en slik aha-opplevelse formidles på papiret.
Når en leser dette, ja da er en solgt;
En lysegul, låst container. En høstmorgen i 2018 er den bare der, i havnen i Norrtälje. Ingen vet hvordan den kom dit. Når den etter hvert åpnes, skal innholdet forvandle Norrtälje. Den dagligdagse vennligheten begynner å forsvinne.
TERNINGKAST 5: Et av høydepunktene i Karl Ove Knausgårds forfatterskap. «Nattskolen». Kraftfult om hvordan kunst skapes, og om hvordan menneskeliv ødelegges.
Knausgård er en forfatter av mange år, og noen bøker er for seige til å fullføre, men denne var lagt i fra seig, ei heller treig, den var akkurat passelig.
Når en leser denne beskrivelsen, da kan en ikke annet enn å bli nysgjerrig på resten;
«Nattskolen» begynner i 1985, da en ung mann fra Norge flytter til London for å studere fotografi. Han heter Kristian Hadeland, og han er ambisiøs, ærgjerrig og skånselløs av natur.
Har aldri helt skjønt hysterie med Knausgård, men når jeg får en slik roman i hende, ja da får også jeg lyst til å lese mer. Boken er absolutt lesbar, og jeg freste igjennom på jakt etter svar, for det er en ganske filosofisk og hemmelighetsfull Knausgård vi får her.
Årets roman fra Knausgård er en berikelse i norsk skjønnlitterære sjanger. Det er en fryd å lese hvordan han bygger opp karakterene gradvis til en symbiose av uante dimensjoner.
Handlingen karakterene plasseres i er i seg selv en genistrek fra forfatteren. Dramaturgisk er Knausgård bedre enn Jon Fosse, og nesten bedre enn Henrik Ibsen, la oss håpe det blir dramatisert noe fra Knausgård etterhvert, for dette er en forfatter vi skal være stolt over er norsk, og så til de grader også. Her brilijerer han til fingertuppene, i noe så dramatisk og alvorlig som dette.
TERNINGKAST 5: Jens Ski har med «Femmerne» skrevet en skrekkelig god roman med elementer av science fiction og fantasy. Når en først har startet å lese, kribler det etter å lese resten. Vi snakker om et dystert samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket.
Jeg har lest mange dystopiske historier, men ingen har gitt så mye hodebry og så mye frysninger som Ski sin «Femmerne». Dette er ingen handlingslammet leseropplevelse, du blir oppslukt i Ski sitt univers.
Katastrofen som inntreffer i denne romanen er voldsom og gjør den urealistisk, det er ganske så kaotisk, og du tenker, dette er en univers du er glad du ikke er en del av, at det blir med boken.
«Femmerne» er akkurat passe lang, og det er ingen tvil om at den opprinnelig er skrevet for de voksne, men at den like mye passer i hyllen for ungdomslitteratur.
Fikk øyeblikkelig etter første side en følelse av å lese «I Am Number Four», en bok skrevet av Pittacus Lore (psevd. for James Frey og Jobie Hughes.). Dette er også noe Ruben Eliassen og Sigbjørn Mostue kunne ha funnet på i sine fantasyhistorier for ungdom.
Flere romaner av denne typen er sterkt ønsket, og jeg er overbevist at denne kan nå langt ut i verden, bare forlaget vil den dit. Jeg tar av meg hatten, og håper Ski har mer snadder å skrive, slik vi som lesere har noe i vente.
Leser en dette, ja da er en solgt;
Når katastrofen inntreffer, blir Daniel vitne til hvordan verden plutselig endres. Daniel og Sandra opplever store tap, og bærer begge på hver sine traumer de må bekjempe, samtidig som de slåss mot onde krefter i den nye verden.
Jens Ski debuterte som romanforfatter i 2014 med «Solens sønn», leste den og tenkte at denne forfatteren har ingen framtid, grusomt kjedelig og helt elendig, men dæven så mye Ski har modnes siden, vi snakker om ni år som virkelig har bært frukter for forfatteren.
Skamløst er forresten forlaget som ikke gir ut skamløs litteratur.
TERNINGKAST 5: «Mordene på Verdens Ende» av Kjell Arvid Nilssen er noe av det bedre jeg har lest på lenge. Den har absolutt alt en krimhistorie skal inneholde, alt stemmer.
Dette er en ganske frisk krimhistorie, Liv forlag (ved Forlagshuset i Vestfold) kan være mer en stolt over å ha forfattere som Nilssen i sin stall. Historien viser hvor skjørt et vennskap kan være, og hvordan det lett kan ryke.
Det er neste som å lese et mareritt, for det er ganske gyselig hva som blir servert mellom disse permene. Den er grenseløs og grensesprengende, noe som jeg absolutt mener høyner kvaliteten på historien i «Mordene på Verdens Ende». Den er ikke av det mest brutale, men krim skal inneholde litt vold, noe som Nilssens bok gjør.
Tittelen «Mordene på Verdens Ende» er kanskje ikke den mest oppfinnsomme, men forfatteren skal ha for å gå rett på sak, og holde leserne på pinebenken.
Det er creepy hva som formidles mellom disse to permene, kanskje den mest grøsseraktige krimmen, for det er litt elementer av fantasy også her.
Jeg får her en følelse av å lese noe Bret Easton Ellis kunne ha skrevet, bare mye kortere, og Nilssen sin historie hadde ikke gjort seg som noen murstein, den har en grei lengde, trenger ikke å utbrodere så voldsomt. Akkurat det tjener Nilssen på.
Det er ikke Nilssens første, hans forrige «Antatt skyldig» fikk terningkast 6, og det på grunn av forfatterens samtidskrim. Så mer av den typen Nilssen, det skulle ønskes til neste gang. Når det er sagt, står det respekt av at Nilssen har fornyet seg.
TERNINGKAST 6: Rå og hard kost fra David Baldacci. Lenge håpte jeg det ville komme noe nytt, at forfatteren fornyet seg, og ble positivt overrasket over den nye helten i «Lang vei mot dag».
Boken er spinnvill, heftig og mørk, samt ubegripelig godt skrevet, underlig at en som Baldacci kan skrive noe slik som dette, at han kan forlate sine karakterer Amos Decker, John Puller og Will Robie.
Hadde han skrevet noen flere bøker med disse to karakterene, så hadde jeg ikke tatt bry med å lese. Føler han mer eller mindre har skrevet seg til bunns i hva det kan skrives med Decker, Puller og Robie.
Vi snakker med «Lang vei mot dag» om Baldacci mest perfekte thriller, utmattende er den til tider, den river skikkelig og spriker i flere retninger, slik en thriller skal gjøre. Fascinerende med alt som her kokes sammen, og bygges opp til et klimaks hvor de fleste brikkene faller på plass til siste setning.
Jeg gnir meg i hendene etter flere historier med Atlee Pine i hovedrollen, denne FBI-agenten med unike ferdigheter, møter en ny trussel og et gammelt mareritt. Måtte det komme noe nytt raskere en svinn.
For her snakker vi kvalitet av uante dimensjoner, hvor det meste er uventet og overraskelsene kommer på rekke og rad mellom linjene.
Dæven, vi snakker her om en av amerikanske thrillerne skrevet dette tiåret.
TERNINGKAST 5: En mektig roman, og et høydepunkt blant Gyldendals oversatte denne høsten. «Shy» er umulig å sammenlikne med noen som helst annen roman, for den er unik på så ualminnelige måter.
Den er skrevet med en viss varme og sjarm en aldri har kjent som leser i noen roman lest. Forfatter Max Porter har virkelig omsorg for sine karakterer, selv om det går utover hver enkelt.
Måtte det bli noe filmatisering av denne smale, men samtidig kolossalt store leseropplevelsen. Når forfatteren setter punktum, er det virkelig punktum for historien, det trengs ikke noe mer.
Vi snakker hjertevarme fra en forfatter som kan sette følelser i sving. Max Porter er øm i sine skildringer, og det er lett å kjenne på et indre sinne når en leser om tenåring som plages.
Dette er 128 sider hvor fantasien til forfatter Porter fråtser over. Det er ille hvor godt Porter kjenner til plaging, og denne historien gir deg klump i halsen og setter en støkk i deg som leser.
Det er bare å ta av seg hatten for hvilket engelsk vidunder av en forfatter dette er. Faktisk er denne flere hakk bedre enn hans brakdebut «Sorg» fra 2017.
TERNINGKAST 6: Du verden for en oppfølger, en større perfeksjonist enn Aslak Nore skal en lete lenge etter. Med dette verket, er det tydelig at han har en far, Kjartan Fløgstad, for han er nevneverdig lik på mange områder.
«Ingen skal drukne» er en logrende roman som tar for seg slektsbånd, og av alle slektsromaner er vell dette århundrets mest underholdende. Komplisert er den også, og den herligste kriminalromanen skrevet. Det finnes ikke noe liknende.
Fiffig er den også, spesielt da med tankene på de ganske så baduse karakterene, og du tenker når permene er lukket at, når kommer det noe nytt. Vi trenger mer av Familien Falck. Den er skrevet med en snert, og med en snedig penn, som jeg mener oppriktig Nore fortjener en Rivertonpris for neste år.
Hemmeligheter står på rekke og rad, og avslører til punkt og prikke mot slutten, ingenting er overlatt til tilfeldighetene her i gården, og vi får svar på absolutt alle spørsmålene som samles opp mellom linjene mot slutten av disse 459 sidene.
Gøyalt er også språket, balansen mellom usaklighet og saklighet har ikke vært noe større i norsk krimsjanger som det er i Nores fenomenale, for et fenomen er denne forfatteren som virkelig har mye til felles med sin far i måten å formidle det mest utenkelige på en ganske så normalisert og engasjerende måte.
La meg få det sagt avslutningsvis at Nore er langt i fra så tung som sin far i skrivemåten sin.
TERNINGKAST 6: En vond og sår historie, men en forferdelig god historie, og det er tydelig selvopplevd av forfatteren, for en mer personlig vinkling skal en lete lenge etter.
Sven Henriksen er et forbilde mener nå jeg, at han forteller om et tabubelagt tema som dette er ganske så berikelig i den forstand at flere kanskje kan bringe på bane hvilke fysisk vold de har blitt utsatt for. Henriksen er en markant skikkelse både i litteraturen og på film.
Jeg leste denne med en klump i halsen, måtte ta flere pauser, det er ganske så vilt at noen kan utøve slik mot dem de har kjært. Boken handler i første omgang hvordan sosial kontroll i religiøse sekter kan knekke et menneske og skade det for livet.
Historien tenner også et lys, og gir håp, vi snakker et modig menneske på så mange måter, og reisen er ganske så fundamental. Jeg merker hvor klok enkelte personer kan være oppi det hele. Det å fortelle kan gjøre ting enklere.
La oss håpe det kommer flere slike leseropplevelser fra Henriksen, for denne freste jeg igjennom, til tross for jeg tok den i flere omganger. Bøker som dette er vonde å svelge for en som leser.
Henriksen kommer godt utav det hele, og bidrar til å sette lys på noe få snakker om. Med denne boken håper jeg vi kan oppheve den tabuen som finnes blant de som utsettes for det forferdelige, som Johannes er et eksempel på. Tusen takk for at du setter søkelyset på dette Henriksen.
Vil også rette en stor takk til Skamløst forlag som gir ut dette, og har satt en grundig redaktør til jobben, det kunne fort bli katastrofalt hvis ikke. Så er det fint den er kort, 158 sider om slik et hardt og alvorlig tema er mer enn nok.
TERNINGKAST 6: Stilsikker krim, helstøpt til fingertuppene, skrevet med en penn hvor vold blir pulsert utover kapitlene. «Skylden man bærer» er åttende bok fra Michael Hjorth og Hans Rosenfeldt, og uten tvil deres beste om den sexmisbrukende og traumatiserte kriminalpsykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman.
Boken har korte kapitler som gjør at du får lyst til å lese, og det er ikke, sammenliknet med de andre bøkene i serien, noen særlig dødtid. Dette er en krimduo som i aller høyeste grad vet hva de skal servere ved å trykke på de rette knappene.
Tror neppe de hadde klart samme resultat om de skrev alene, for en merker hvilken del i historien som Hjorth tar seg av og Rosenfeldt tar seg av, det er åpentlyst, de har hver sin spesialitet.
Det virker som de i denne boken har fått totalt overtenning på det meste, denne er overhode ikke tam som de forrige. Intrigene serveres på rekke og rad, og du sitter igjen paff av beundring. Når jeg sier den ikke er tam, så finnes det verre vold i andre krimbøker.
Med denne boken stadfester både Hjorth og Rosenfeldt seg som Sveriges krimkonger, for i mine øyne er dette det beste vi har fått fra svenske krimherrer noensinne fra Sverige. Det er hard kost, og ikke noe for dem som liker at volden pensles ut med små penselstrøk utover kapitlene, og at ting blir hengende i cliffhangere av de villeste karakterer. Disse er i en kategori for seg selv, og der håper jeg de blir værende.
Norske krimforfattere har en liten vei å gå for å finne balansen mellom vold og ikke-vold hvor Hjorth og Bergmann legger seg på en briljant måte. Bare å bøye seg i støvet for disse to svenske krimforfatterne som har skapt en avhengighet i krimmens anførselstegn.
Når en leser denne beskrivelsen av boken, ja da er en jaggu solgt;
Riksmord-avsnittet står i fare for å bli nedlagt, etter at en av gruppens egne etterforskere ble arrestert for drap. Under et krisemøte om hvordan avdelingen kan reddes, blir det varslet om et nytt mord. En kvinne i sekstiårsalderen er funnet drept på en grisegård utenfor Västerås- og det finnes spor som tyder på at drapet utført med nettopp Riksmord i tankene. Vanja Lithner som leder arbeidet, kaller inn de gjenstående medlemmene, blant dem sin biologiske far, den profilerte kriminalpsykologen Sebastian Bergman, som har bidratt til å løse en rekke saker.