BOKANMELDELSE: Med «De uverdige» er Roy Jacobsen på samme nivå som da han skrev «Seierherrene», og bedre kan det umulig bli.
«De uverdige» er et imponerende stykke arbeid hvor forfatteren utmerker seg både som historieforteller og menneskeskildrer.
Dette er en roman fra andre verdenskrig, og Jacobsen viser igjen at han er en knakende god forteller. Det er bare å ta av seg hatten for hvilken praktfull formidler av historier Jacobsen er. På godt og vondt gir han liv til persongalleriet og tar leserne med til hovedstaden under andre verdenskrig. Dette er fortellerkunst av ypperste kvalitet og en av høstens beste romaner.
Med kraft og presisjon forteller han en historie om en gjeng med gutter og jenter fra en bygård på østkanten i Oslo under den tyske okkupasjonen. Det er bekmørkt og ganske så brutalt til tider, og opptil flere ganger måtte jeg tørke på tårer, og rive meg i håret. Dette er en knallhard Jacobsen roman, kanskje den av hans bøker som er mest dramatisk.
Det er ikke spart på noe, og Jacobsen utsetter menneskeskjebnene sine for fattigdom. At disse karakterene ikke har det godt er tydelig allerede fra første side. De svindle og stjæle, forfalske dokumenter og begå omfattende innbrudd. Det er flere ganger jeg roper: «Ikke gjør det», for du blir fort revet med i historien.
Dette er en ganske så ukjent historie, og en praktfull roman. Den er full av dramatiske beskrivelser og hårreisende skildringer av tid og miljø. Dette er en roman på grensen til thriller, som er ganske så hard å lese. Forfatteren utsetter sårbare barn som kun er ute etter ting for å overleve, men som utsettes for grufulle opplevelser under krigen.
Len deg tilbake, og la deg begeistre. Dette er sterk kost, ikke langt unna samme kvalitet som Ernst Hemingway krigsromaner. Jeg får inderlig ikke håpe dette bli den siste krigsromanen fra Roy Jacobsen, det ender med at den får terningkast 6 av meg.
BOKANMELDELSE: Du tenker sikker; «Enda en oppvekstroman med familierelasjoner i fokus», ja da tenker du riktig, men av alle oppvekstromaner skrevet det siste tiåret danker Hjorth samtlige ut med «Femten år».
Hjorth tegner et usminket bilde av familierelasjoner, noe de aller fleste kan kjenne seg igjen i. Det handler om hvor grusomt og godt en kan ha det i sin oppvekst.
Den er overhode ikke noe elegant skrevet, for den er bekmørk med noen lyspunkter, og du som leser sitter igjen med en klump i halsen.
Med denne romanen setter hun ord på ting, og nyanserer det meste. Dette er vell en av de få romanene til Hjorth som ikke fikk meg til å smile. Andre skriver at Hjorth byr på humor, det er jeg ganske så uenig i. Dette er en alvorlig roman de aller fleste ungdommer bør lese, den gir en solid innsikt i det viktigste som skjer i et menneskeliv – å bli voksen og selvstendig.
Forfatteren slipper sin indre stemme fri og ut på papiret. Her er det mye frustrasjon og sinne på hver en linje. Det er sårt og vondt å lese, og karakterene er ganske så troverdige.
Hjorth er frisk i språket, og ganske så kreativ på beskrivelser. Den behandle hverdagslige tema på en særdeles smart og poetisk måte. Det er til tider tungt å lese, så derfor få den ikke mer på terningen enn en femmer.