TERNINGKAST 6: Den fjortende Ole Vik-krimmen byr på korte, usedvanlig gode, pulsøkende og handlingsmettede kapitler, akkurat passelig spør du meg.
Dette er den mest intense fra Jæger, hvor Susanne Skogen plages av en truende stalker og etterdønningenefra sitt forrige forhold. En solskinnsdag i juli finner politiet en ukjent, død mann utenfor huset deres - og sønnen til Susanne er sporløst forsvunnet.
Kyniske utbyggere og miljø er selve grunnmuren for denne fornøyelsen av en samfunnsaktuell krim. De som liker Jæger vil ikke bli skuffet, dette er grensesprengende spenning.
Noe av det jeg liker aller best Jæger, det er hans måte å hele tiden fornye seg. Karakterene er de samme, men rammene rundt er nye for hver gang.
Saken er ganske så vanskelig å løse uten å lese den helt ut, mye holdes skjult fram til de siste sidene, og det er ganske så grensesprengende lesning.
Jæger er en av våre beste norske, og med «Skjebnedøgn» har han skrevet en av tiårets meste folkelige krim. Ingen krimforfattere kan måle seg med Jæger i Skandinavia når det kommer til å skape folkelig krim.
Jørgen Jæger skriver gnistrende godt, men et lite glimt i øyet om temaet, og det er lite rundt grøten med Jæger. Det er krevende å forstå hvor det hele vil ende, noe som er ganske gøyalt med denne boken. Her er han rett på sak, og der har mange norske krimforfattere noe å lære.
Hvis denne ikke blir nominert til noe Rivertonpris, ja da skjønner jeg ingenting. Kanskje det også vanker en ny nominasjon til Bokhandlerprisen med denne.
TERNINGKAST 6: Petter Fargestad er som en god flaske vin. Han blir bare bedre og bedre med årene.
Boken «Saltstøtten», handler om en jordansk nasjonalskatt som blir stjålet. Hjerneforskeren Ola Linge og kjæresten Amelda Korogwe forsøker å løse det neglebitende mysteriet, som får deg til å fryse nedover ryggen.
Språket er lett og ledig, plottet byr på overraskelser. Fargestad har skrevet en god del krim etterhvert, og holder seg i samme spreke tralten, bare innholdet fornyes. Jeg liker at han holder det på et nivå.
Dette er vel den krimmen fra Fargestad som skiller seg mest ut blant hans fem utgivelser. Det ligger mye sjel i denne krimmen. Støtvis kommer overraskelser en aldri har lest maken til fra forfatteren tidligere.
Når jeg leser denne, da får jeg følelsen av at Fargestad har hentet inspirasjon fra Bjørn Beltø-serien til Tom Egeland. For dette handler jo også om kampen etter svunnen historie, og overraskende krefter.
Petter Fargestad skriver på høyde med de største norske.
TERNINGKAST 5: Tar nattesøvnen fra deg, en creepy og ganske så nervepirrende bok, en du bør holde deg unna før du skal sove. Overhodet ikke noen krim for en reddhare, og passelig for den hardhause leseren.
Shari Lapena er som i hennes tidligere spenningsromaner, nådeløs mot sine karakterer. Boken er også en smule effektiv, og karakterene kommer i skyggen av all pulserende spenning.
Appetitten mettes, og vi snakker her om årets mest nyvinnende psykologiske. Spenningen stiger til et klimaks, du har sjeldent vært borti lignende psykologisk.
Du blir klistret til sidene, for det er så spennende, og du bare blir nødt til å vite slutten. Den er også litt morsom, og den temmelig intense bølgen kommer mot deg mens du blar avsted i boken. Det trengs flere slike godbiter.
Spørsmålet er; hvor godt kjenner du dine nærmeste. Vi snakker en av årets mest velykede kriminalromaner, i hvert fall blant de som kommer fra Canada. Boken får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg som leser.
«Ingen lykkelig familie» er nok en sylskarp krim fra Shari Lapena, som uten tvil er hennes beste, jeg har lest de forrige, og merker klar forbedring på absolutt alle plan. Hendelsesforløpet er også merkverdig, og en undres hvor hun finner sin inspirasjon fra.
Dette er familiedramatikk slik lett Stephen King kunne ha snekret sammen, bare at Shari Lapena gjør det ti ganger bedre og uten dødpunkter. Vi snakker her om en familien der alle har hemmeligheter – også de døde, og det i et fasjonabelt nabolag.
Denne psykologiske thrilleren har wow-faktoren, slik det er få som har.
TERNINGKAST 5: Lars Lenth tegner et sabla fint bilde av naturskjønne Lofoten, dette vakre stedet. En får følelsen av å være tilstedet på stedet gjennom Lenth sine skildringer.
Storslagent, det mest storslagne boken til Lenth.
Spenningsforfatteren byr med andre ord på nådeløs spenning i rå natur. Dette er vel den av spenningsromanene til Lars som sparker mest i fra seg.
Lenth har aldri vært så morsom som han er i «Kongen av Lofoten», denne romslige humoren vil få alle til å trekke på smilebåndet.
Denne Masseturisme, oljeboring og hvalfangst er elementer.
Denne nyskapende og banebrytende romanen handler om familierelasjoner, natur og hevn, og den innfrir absolutt alle forventninger.
Det er beundringsverdig hvilken forfatter Lenth har blitt, det finnes ingen liknende i norsk prosa.
«Kongen av Lofoten» balanserer trygt mellom uhyggelig spenning og vakker stemning. Vi trenger flere av denne typen fortellinger, de som ikke glemmes med det første, og jeg tror at Lofoten som sted kan bli mer attraktivt som krimlandskap.
TERNINGKAST 6: Sort humor på sitt beste, rasende god om mannlig ensomhet.
«Taper» har flere pussige replikker, det er bare genier som kan finne på slikt.
I Kjartan Lorntzens debut suges en som leser inn i historien på både godt og vondt, og en blir ganske overrasket over hvor ærlig det går an å være. En lærer seg med denne boken at ærlighet varer lengst, og om å gripe følelsen.
Den har en negativ tittel, men den passer så godt til handlingen. Forfatteren gir også håp til leserne, hvor guttestemning er på topp, den er sprekke klar med våte guttedrømmer.
«Taper» funker slik at når en tror en har det som verst, så er det alltid noen som har det verre. Det er vanskelig å ikke bli begeistret av slik en manndomsprøve som serveres mellom permene her.
Kjartan Lorntzsen har uten tvil skrevet årets beste debutroman. Vi trengte denne, spesielt oss menn som tror at alt håp er ute bare en får motstand og motgang.
Lorntzsen får onani, porno og drikking til å virke positivt, han ufarliggjør det på en ganske så forbilledlig måte, og får det til å virke som nøkkelen til et bedre liv. Denne er skrevet engasjerende, og en oppvekker.
Vi snakker en roman ganske så lik «Pornopung» som ble skrevet av Mads Larsen, bare ti ganger bedre. Det er dumt at det skal gå 20 år mellom hver gang vi får en slik litt tabubelagt historie. Dette er en bok for debatten.
Historien «Taper» bærer preg av selvopplevde øyeblikk flettet sammen med oppdiktet ungdomsmorro, ja, en skal leite lenge etter å finne noe liknende. Her er lite meningsløst, og kvaliteten er ganske stor over dette verket. Noe overdrevet, men det løfter den bare til nye høyder.
Jeg tar av meg hatten, måtte det komme noe nytt fra Lorntzsen øyeblikkelig, jeg må bare ha mer.
TERNINGKAST 6: Briljant diktsamling hvor et ærlig og rått bilde tegnes av tapet av et barn. Det er vel den vondeste diktsamlingen jeg har lest hele mitt liv, den fikk meg til å tørke på tårer. Den er langt i fra ille, men den setter en støkk i deg.
Jeg har bare hørt hvor forferdelig det er å miste sitt ufødte barn, her får en nærmest oppleve det, for det er skrevet på en slik måte at en lett lever seg inn.
Boken «Jordsøster» er nær og naken, og bør bli pensum i alle yrker som har med ufødte barn, og dens mor kommende mor.
Linda Klakken har skrevet en merkbar, bemerkningsverdig og til tider bekmørk historie. Jeg unner ingen slik en grusom opplevelse, for det er røft hva liv kan ta, og heftig hvilket tap en kan bære på om liv går tapt inni magen på vordende mor.
Norge trenger slike litterære stemmer, som virkelig setter ord på ting.
Jeg kommer aldri til å glemme det jeg ble vitner til mellom disse permene, den har nærmest brunnet seg fast. Noen dikt er så klart vondere å lese enn andre, og jeg anbefaler å lese den i lange drag.
Jeg har lest Linda Klakken tidligere, men aldri har hun vært så sterk i sine dikt. «Jordsøster» fortjener Brageprisen, det mener i hvert fall jeg.
TERNINGKAST 6: En tilnærmet uvurderlig historie, som du ikke ønsker skal ta slutt.
Boken handler om familiebånd, om det å se livet sitt i revy ved å gå gjennom sin avdødes far leilighet. Denne fikk meg til å tørke på tårer, den er skrevet slik at en hver kan kjenne seg igjen. Den berører psyken din og jeg fikk klump i halsen av å lese.
«Du er min arv» får deg til å tenke på hvor viktig familien egentlig er. Den er vanskelig å beskrive, den må oppleves. Med denne 121 siders korte boken, kan Sidsel Ana Welden Gajardo være stolt.
Dette er en roman som går rimelig raskt å lese seg gjennom, og er en bok jeg med glede leser på nytt. «Du er min arv» er både lys og mørk, og kunstnerisk formidlet. Vi snakker en minnebok som på godt og vondt tar for seg et bånd mellom en far og hans barn.
Gajardo har skrevet en roman som fortjener litterære priser, om denne ikke får noe Nordisk råds litteraturpris, eller blir foreslått, ja da skjønner jeg absolutt ingenting. Jeg tror ingen kan minnes noen på en mer hjerteskjærende og rørende måte som Gajardo.
TERNINGKAST 5: Minneverdig og leken roman om en boligblokk, og de som bor der, absolutt leseverdig. Tess Gunty har et ganske så glødende og makabert språk med ypperlig påfunn.
Mer komplekst enn dette får du det ikke, og så er det noe vakkert med beskrivelsene til Gunty, hun kan virkelig berøre oss lesere. Det er på mange måter hennes iboende talent.
Oppfinnsomt tegner forfatter Tess Gunty et skarpt bilde av dagens situasjon i USA, og legger det til en boligblokk, genial måte å formidle et polarisert USA på i bokform.
Romanens handling utspiller seg i løpet av én kvelende varm juli-uke, som kulminerer i en bisarr voldshandling som skal forandre alt. Vi opplever en drøss med absurde hendelser som bringes ut i tekst og bokstav på en ganske så uforglemmelig måte.
Du kommer garantert til å kjenne igjen egenskaper ved karakterene, og det er uten tvil kjente amerikanske personligheter som de er bygget på. Det løper løpsk i denne romanen, hvor skapergleden har vært på topp.
Jeg håper det kommer flere kvalitetsromaner fra Gunty i nær framtid, for hennes filosofi er en høydare innen prosasjangeren. Takk til Kagge som oversatte dette vidunerlige stykke tekst.
TERNINGKAST 5: Merkverdig og genialt skrudd sammen, fenomenalt skrevet fra Sølvkniven vinner for 2022. Holt er en juvel i norsk krim.
Et mysterium som gir deg hakeslepp, og den mest følelsesladde fra Holt. Hanne Wilhelmsen opplever brudd, som er bare toppen av kransekaken. «Tolv ustemte hester» er en soleklar favoritt i år.
Den er evigvarende, på grunn av at den brenner seg fast, og flere av vendepunktene kommer bardust på. Du tror raskt hvordan det hele vil enda, men blir rundlurt mot slutten, uforutsigbar krim med andre ord.
Det er noe mørkt over tilværelsen til Wilhelmsen, som gjør at en føler med karakteren. Denne er lekent lett å lese, og ikke den mest brutale fra Holts penn. Vi trenger slike som Anne Holt, som vet å holde leserne på limpinnen til permene er lukket. Det ser lenge bekmørkt ut for Wilhelmsen, men det snus raskt.
«Tolv utemte hester» er overhodet ingen salig krim, den er krydret med heftige antydninger og spenning få når Holt til sokkelesten.
Anne Holt som forfatter er edelsteinen i norsk krim, og bøkene proppet med superlativer og et prangende følelsesregister hos karakterene det ikke finnes så mange av. Dette er utsøkt førsteklasses krim, ferdig snakka.
Anne Holt er bestandig god, og effektiv i sin måte å forme et plott på. Hold deg i samme tralten neste gang, slike historier liker vi.
Dette er en wow-krim, som alltid kanonbra skrevet av Anne Holt.
TERNINGKAST 6: Det er sjeldent jeg har ledd så godt av Erlend Loe, som jeg gjorde med denne, den er ekte morsom, og når sant skal sies er det kun Loe som kan skrive en så sprø solskinnshistorie.
«Drømmenes sykkelregister» er Loes beste utgivelse siden «L» (1999), og uten tvil hans særeste.
I det ene øyeblikket er han svulstig i sine beskrivelser, i det andre øyeblikket er han pompøs i skildringene, men alt i alt er Loe en av de beste skjønnlitterære forfatterne vi har. En Loe bok lever lenge hos den som leser, og glemmes aldri, spesielt med tanken på det trøkket som ligger mellom linjene.
Bedre situasjonskomikk skal en lete lenge, den er rivende morsom, og det at vi får bli med inn i drømmene, hvor det handler om stjålne sykler, er bare på kanten av hysterisk.
Dette er en 144 siders kort solskinnsberetning, som gir deg en form lykkerus. Jeg kommer øyeblikkelig i god stemning av å lese Loe, slik har det alltid vært.
Vi snakker her vår tids Kjell Aukrust, bare mer elegant og lettere å fnise av. Like elegant usannsynlig som «Helvete (2019). Loe vet hvilke knapper han skal trygge på for å få meg til å le. Dette er Loe-gull, ferdig snakka.
Utrolig hvor absurd det går an å skrive, og av alle prosaforfattere vi har i Norge, så er Loe den med størst fantasi.
Boken handler om å få frastjålet sin sykkel i en drøm, jeg ville sagt det var et mareritt, og en undres over Loe sitt helsprøe påfunn, en mer vittig sjarmbombe skal en lete lenge etter.
Dette er et godt litterært eksempel på at noe meningsløst, kan bli meningsfylt ved hjelp av impulser. Vi snakker her underholdende klang fra første til siste setning.