TERNINGKAST 6: Grøss og gru, jeg skalv av redsel mens sidene fløy avgårde. Her har vi med en stor framtidig forfatter å gjøre, en som kan en sidevender.
Gjør deg klar til en neglebitende og urovekkende krimdebut, full av overraskelser, noen får deg til å stykke litt ekstra. «Beistet» er en gotisk kriminalroman på høyde med utenlandske av samme sjanger, og neste helt blottet for klisjeer. Den setter deg ut, og trollbinder deg, og er virkelig et løft for norsk-gotisk krimlitteratur.
En gruppe gjester er samlet på jaktgodset Orceval, og bærer på hemmeligheter, noen mørkere enn andre. Jeg fikk frysninger, og nødt hver eneste øyeblikk. Ikke av den hardeste krimmen, ganske rolig i grunn, men det psykologiske oppi det hele får deg til å bite negler.
Johannes Kaasa har jeg troen på, og er ganske sikker at dette er starten på noe stort. «Beistet» er så gjennomført godt, at en ikke skjønner helt hva en blir vitner til. Språket er også til å skryte av, ganske så enkelt, men samtidig rommer det noe mer. Jeg mener, skal en lese en debutant i år, ja, da bør denne vurderes sterkt.
TERNINGKAST 6: Gunnar Staalesen skuffer aldri med sin stilsikre måte å koke ting sammen på, og Veum er fortsatt like sprek og holder koken. Lenge siden Staalesen har lekt sånt med karakteren sin.
«Forfulgt av død» er like tidløs som tidligere Veum-bøker, og den mest fornøyelig og forførende Varg Veum-krim skrevet. Vi snakker her om en krim som overgår tidligere Veum-historier. Det er ikke den mest kompliserte Veum-krimmen, den er slik jeg liker en Veum-krim.
Boken handler om skjulte hemmeligheter, lik i sjø, demonstrasjon mot et oppdrettsanlegg og bygdedyret. Den mest bygdekrim-aktige Veum-boken skrevet. Gunnar Staalesen forsetter å skrive forførende godt, og «Forfulgt av død» går inn som en klassisk norsk krimroman.
Jeg tar bølgen for Staalesen, og er mektig imponert over dette tyvende verket om Varg Veum. Her går han tilbake til stemningen han ga i starten av forfatterskapet om Veum. Dette er utsøkt krim, hvor lysglimt og mørke brer seg side om side, som en rød tråd gjennom sidene.
Den er kort, men genial, en utsøkt krim, med et kaldt plott. Briljant ført med penn av en av Norges beste krimforfattere.
TERNINGKAST 6: Før hadde vi Jon Michelet (døde i 2018), nå har vi Roger Albrigtsen, begge med en felles interesse; krigsseilere, og begge skriver ganske så lærerikt og sterkt om disse seilerne som kjempet mot fienden. Jeg mener personlig at Albrigtsen skriver noe enklere enn Michelet gjorde.
Denne høsten kommer Albrigtsen med det jeg vil si er hans litterære høydepunkt i serien om krigsseilerne. Boken «Krigsseilere fra Trøndelag» omhandler trøndere i krigsseilas fra 1939 til 1945.
Vi trenger flere som Albrigtsen, idealististiske krigshistorikere som kan deres tema knirkefritt. Det er vondt å lese hvordan sjøfolkene på død og liv kjempet. Samtidig tar en som leser hånden på hjertet og er stolt over hva nordmenn har stått for i kampen mot urett.
En skulle nesten tro det var tungt stoff, men langt derifra, med utgangspunkt i personlige historier, bilder og dokumenter, sjøforklaringer og tyske ubåtlogger vekkes brutale historier til liv, og det på en lettfattelig måte.
Måtte dette verket leses på skoler rundt om i landet, også tidligere utgivelser i Albrigtsen sin serie om krigsseilerne bør leses på skoler. Dette er et ganske så omfattende verk etter hvert, og ja, ingen er i nærheten så gode på temaet i nåtid som Albrigtsen.
TERNINGKAST 5: Sjeldent opplever en noe så høydramatisk mellom to permer.
Handlingen i denne romanen er lagt til slutten av 1800-tallet, en åpenbaring fra en svunnen tid, om Unni som flykter fra Norge til Sverige. Boken handler om liv og død, om galskap og tilhørighet, som får tårene til å trille innimellom slagene. Lina Nordquist er nåtidens beste danske, en god kandidat til nobelpris i litteratur.
Slutten på denne historien går inn i litteraturhistorisk som en av verdens beste. Måten historien legges fram på, spesielt med tanken på det forbilledlige og tidsriktige språket får en følelsen av å være en flue på veggen.
Den er besettende og bevegende, hvor naturen, skogen og kjærligheten skildres på en ganske så pen måte. Det er vanskelig å ikke bli begeistret av dette danske mesterverket, som skildrer et bondeliv som ikke likner nåtiden. «Dit du går, vil jeg gå» er tidvis sørgelige saker, men også byr forfatteren på gledelige øyeblikk, som gir karakterene lyspunkter.
Språket er lyrisk, og det skifter mellom det mørke og det lyse. Klisjeer er det mange av, noe som virkelig plasseres i riktig kontekst.
Lina Nordquist skal ha for måten hun tetter igjen hull på, som dannes utover historien. En sitter målløs igjen etter å ha lest den særs gode historien, og den røde tråden følger en tett, takket være den henger en godt med i bokens historie.
Måtte det komme flere slike leseropplevelser av forfatteren, dette er virkelig den beste romanen jeg har lest fra Sverige på lenge.
TERNINGKAST 5: Gjør deg klar til å tørke på tårer, ha lommetørkle klart, denne vakre og hjerteskjærende romanen setter deg ut, og du begynner å tenke over livet. Et lysende vitnesbyrd som på grunn av sin ømhet gir deg en klump i halsen.
Av alle kjærlighetshistorier lest gjennom mitt liv, troner denne øverst, en mer tårevåt stemning skal en lete lenge etter, og klokere kan det ikke bli. Dette er en roman, som er så mye mer enn bare romantikk, her inneholder den flere momenter som virkelig får deg i godt humør til tider.
Shelley Read er en begavet forfatter, et talent av de sjeldne. Denne romanen gir leserne håp, og er en god og mager trøst til de som tror det ikke finnes noen lyspunkter i nærmeste framtid. «Dit elven fører deg» handler like mye om tap, som om romantikk.
Boken er full av varme klisjeer og vakre metaforer, som vekker hele følelsesspekteret hos deg som leser. Det er en frodig historien om et liv som endrer seg dramatisk. Vi skal tilbake til krigen, men andre verdenskrig er overhodet ikke tema for denne boken. Det kan fort bli for mye krig i slike romaner, men denne er langt fra en slik roman.
TERNINGKAST 3: Tove Taalesen debuterte med «Dronningen» i 2020, i år er hun ute med sin bok nummer to (den vanskelige andreboka), som er langt ifra like bra. Med denne skuffer hun noe voldsomt, og lager bare rot for seg selv. Hun prøver å flette sammen flere tråder som hun skaper underveis, men sliter noe voldsomt.
Språket er kanskje noe bedre (svært få skrivefeil), men plottet er ganske så tynt, og spenningen ganske så tamt. Jeg undres over hvor redaktøren hennes har vært oppi dette.
Jeg tenkte flere ganger, når kommer høydepunktet, men det er dessverre lite av den slags i denne ganske så monotone historien.
Boken selges inn som «en bok om menn som dreper kvinner», som er en liten overdrivelse spør du meg.
«Livvakten» skal være en psykologisk krimthriller om mørke familiehemmeligheter, sinte unge menn og organisert rasisme. Jeg mener sjanger betegnelsen misbrukes, denne er langt ifra en psykologisk krimthriller, mer av typen krim spør du meg, ganske så vass, med mye vas.
Handling lagt til slottet var ganske så nytt i «Dronningen», men det kunne godt bare blitt med den ene, hadde ikke trengt noen oppfølger. Uansett, jeg valgte å gi denne terningkast 3, for noe er da positivt med denne boken.
Karakterene er det brukt mye tid på, de er langt ifra karikaturer, som virkelig mange krimforfattere mangler evnen til å få til. I tillegg er det noe med skildringen av innsiden av slottet, jeg som har vært der på en liten visitas, vet jo hvordan det er i noen deler av slottet, og Taalesen tar dette på kornet. Så det skal hun ha, men det hjelper lite når plottet er slik det er.
TERNINGKAST 2: Jeg har lest samtlige av de tre psykologiske til Helene Flood, og er ikke noe imponert over den siste. Det er faktisk hennes dårligste, familiedramatikken er noe overdrevet, og mye dødtid og unødvendig pjatt mellom slagene.
Jeg leste hennes første barnebok «Øya som glitrer i sølv», den var mye bedre (terningkast 5). Personlig mener jeg hun gjør seg bedre i barnebok-sjangeren, enn som psykologisk thriller-forfatter. Jeg vet det er nådeløst å lese denne anmeldelsen, men så nådeløs hun er mot sine karakterer, er dette bare barnemat.
De kaller henne dronningen av psykologiske thrillere, hun er langt derifra, det finnes forfattere i samme sjangeren som er mye bedre enn hva Flood presterer å klemme inn mellom to permer. Hun behersket sjangeren bedre med den første, selv om den også ikke var noe å skryte av, personlig likte jeg hennes andre psykologiske «Elskeren».
Hadde det ikke vært for språket er så livlig, og det er vanskelig å skjønne løsningen på historien før siste side er lest, hadde jeg gitt den terningkast 1.
Selv om de er tidvis kjedelig var det viktig å få med seg slutten, det var en vanskelig nøtt og løse, så det skal hun virkelig ha for, at hun har skap noe uforutsigbart, men samtidig lite appetittvennlig. Livet er for kort til dårlige leseropplevelser, så stå over denne. Håper neste bok fra Flood blir noe annet en psykologisk thriller.