Påske er den perfekte tid for krim, undertegnede har anmeldt et knippe bøker i anledning påskens innmarsj.
TERNINGKAST 6: «Løvinnen» ble lest på en kveld. Snedig, enestående og beundringsverdig krim som trollbinder deg allerede fra første side. Næss skuffer aldri.
Ikke annet å si at dette er en årets helstøpte godbiter, hvor dramatiske omstendigheter brer seg utover sidene.
Sven Petter Næss har side debuten levert levende krim, med tøffe abrudd innimellom de rolige scenene. Det nærmeste en kommer filmatisk skrevet dette tiåret blant norske krimbøker.
Næss er et godt eksempel på at det hjelper å være ambisiøs når en skal skrive et godt krimhåndverk. Denne krimhistorien er mektig, og rommer så mangt. Aldri har hovedkarakter Singh vært mer personlig, og historien setter dype spor. Dette er nok den kaldeste og mørkeste historien skrevet av Næss, hvor urettferdighet brer seg utover sidene.
Vi snakker her om en skarp penn, hei hvor det går av friske impulser, det er det som gjør «Løvinnen» så unik.
Dramaturgien er så finurlig pønsket ut, og det går kaldt nedover ryggen jo lengre en kommer utover historien. Dette er nok den tøffeste krimboken levert fra Næss.
Vi snakker glitrende krim, fra en av våre fremste krimforfattere, med hjelp av et drivende godt språk eier ikke rolige sekvenser. Hovedpersonen Harinder Singh, ligger på topp 10 blant mine favorittkarakterer i norsk krim.
Næss liker å overraske, og byr på en historie som du bør unne deg denne påsken. Håper inderlig det avslutter her med Singh, gi oss mer Næss.
TERNINGKAST 6: Krim med brask og bram, noe av det beste vi har blant norske krimforfattere.
Med «Sorgsankeren» fortsetter Heine Bakkeid med det han kan best, nordic noir. Holder sitt skyhøye tempo, og får deg til å rive deg i håret opptil flere ganger. Han er vel den forfatteren som varierer mest i disse dager, og som fornyer seg stadig.
Bakkeid er en skatt i norsk krimbransje, og en krimforfatter som polerer historiene sine til det ikke er mer å polere og til resultatet er en finfin leseopplevelse.
Han er også flink til å skrive replikker det smeller av, dialogen er finslig og det er overhodet ikke strevsomt å få med seg hvordan ting utvikler seg i denne krimhistorien.
Forfatteren er rå på å bore seg ned i menneskesinnet, og denne er skrevet med bravur. Dette er grenseløse saker hvor du bare kjenner nervene griper fatt i deg.
Som omslaget viser er denne like mørk som tidligere Bakkeid bøker, han holder leserne på pinebenken til det ikke er noe mer å pines over.
Det virker som om Bakkeid er utømmelig av påfunn, det skinner gjennom hele historien. Han sprenger alle grenser for hva som går an å få fram på papiret. Det er bare en ting å gjøre, bøye seg i støvet.
La oss nå håpe vi får mer krim fra Bakkeid framover, det er fascinerende at han klarer å holde sitt skyhøye nivå, der har andre norske forfattere mye å lære.
TERNINGKAST 5: Fornybar og utspekulerte krim som får hjerte til å hoppe i takt med de mange impulserende hendelser som utbroderes i denne boken.
Gelleins heftigste til nå, ikke noe for dem som ikke tåler hard krim. Forfatteren ligger ikke på latsiden i å pøse ut forunderlig, oppsiktsvekkende og uforglemmelig spenning, «Aldri være trygg» er en berg-og-dalbane av en krimhistorie.
Mange har opp igjennom årene skrevet om fangenskap i krim, men få er så troverdig som Gellein, det er skremmende hvordan hun formidler det hele. Det ligger med andre ord mye forarbeid for å skape en slik frisk, røff og unik krimfortelling.
Hun er kanskje ikke så blodig som hun var i begynnelsen, i første bok, men det å sette leseren ut, det fortsetter hun med. Jeg er faktisk mer begeistret for hennes tredje bok, enn hennes debut.
TERNINGKAST 5: En mer original slutt skal en lete lenge etter, den er så nervepirrende at du sitter å biter negler. Dette er vel en av årets beste debuter, hvor det som du tror utvikler seg til det vanlige, ender med det uvanlige.
Dette er en av de få kriminalromanen med flest uforutsette vendinger, som lurer deg trill rundt. Dette er en litterær kraftsalve i Norges krimlitterære jungel.
«Perfekte forbrytelser finnes ikke» er perfekt krim. Det er pussig at noen kan servere noe slikt på første forsøk, skulle trodd Nygaard hadde skrevet i mange år.
Først trodde jeg dette kom til å bli en bondekrim, men langt der i fra, men det er litt av en start vi får servert. En bonde finnes død etter snøsmelting, og det utvikler seg til et heidundrende opplegg. Det er tydelig at Nygaard har ruget lenge på plottet, dette er bearbeidet og polert ned til den minste detalj. Vi skal være stolt over at vi nordmenn har fått Nygaard, og glad for det er en triologi.
Dette er en murstein av en krim, men det gjør ikke noe når handlingen er så utspekulert og underlig. Jeg ser allerede fram til mer nervepirrende øyeblikk servert av Steinar H. Nygaard, skal godt gjøres å toppe dette drivende gode opplegget.
TERNINGKAST 6: Et av de beste norske krimcomebackene på lenge.
Årets til nå mørkeste og mest barbariske krim, skrevet med en av Norges beste penner, hvor bygdesamfunnet tars på kornet. Historien i denne krimmen er skremmende realistisk, og du vil garantert skjelve over hvordan bygdedyret påvirker historien, spesielt du som bor i et bygdesamfunn.
Det at Merete Junker gjør krimcomeback med karakteren sin, journalist Mette Minde er noe av det beste som har skjedd for norsk krimlitteratur dette tiåret. Det forundrer meg hvor godt denne Junker skriver, en fascinerende historie som du garantert aldri kommer til å glemme. Denne forfatteren slutter aldri å fascinere meg.
Når en leser forlagets omtale, er en solgt: Gårdbruker Einar Engelmark blir funnet skutt og drept i skogen utenfor Seljord.
Noe av det beste med Junker er hennes språk, og denne boken er velsignet med et godt polert plott. Spenningen sitter løst og fast helt fram til siste kapittel.
Dette er en god kandidat til neste års Rivertonpris, og jeg tror neppe denne passerer, det ville i så tilfelle skuffe meg meget. Måtte det ikke gå så lang tid til neste gang vi får en ny krimgåte med journalist Mette Minde i rollen.
TERNINGKAST 6: Randi Fuglehaug har skrevet tre kriminalromaner fra Voss, og dette er uten tvil høydepunktet. Dette er krim så går unna i en fei, og «Skallebank» er hennes beste, for til nå har hun skuffet mer enn imponert, men «Skallebank» er noe for seg selv.
Fornyer krimlitteraturen med et oppspinn som virkelig er satt på spissen. Hun er eksperimentell, og lykkes så til de grader med det. Fuglehaug er et fortellertalent av de sjeldne, og et geni i måten hun kombinerer vold og komikk. Vi snakker her om en unik forfatter på den norske krimhimmelen, hvor umoral og moral går som hånd i hanske.
Det oser av samfunnskritikk, og «Skallebank» har det drivet som trengs. Fuglehaug er i en klasse for seg selv, og det er lite kritikk å komme med når det gjelder «Skallebank». Den får nakkehårene til å reise seg, og mordgåten er noe for seg selv.
Du slette tid for en fartsfylt og spektakulær krim, og rimelig aktuell. Vi skal her til smalehodefest på Voss, og jeg håper det blir flere slike fornøyelser med journalist Agnes Tveit i hovedrollen.
Så tror jeg nok at flere har fått øynene opp for Voss etter å ha lest Fuglehaug sine bøker, burde blitt en turistattraksjon.
Fuglehaug er nok den av få som er kjappe i replikkene, og det oser selvtillit, noe hun virkelig har grunn til å ha. Avslutningene på kapitlene er dramatiske, men ingenting står igjen ubesvart. En mer sprudlende og elegant historie skal en lete lenge etter, selv om det legges lag på lag med røffe og råe innspill. Jeg håper på mer fornøyelig krim, og det at den er skrevet på nynorsk gjør det hele bare mer sjarmerende, selv om mordgåten er fattig på sjarm.