BOKANMELDELSE: I 2011 debuterte Erik Meling Sele med krimnovellesamlingen «Likkisten».

Det ble starten på et samarbeid med Juritzen forlag, og hvert år har vi fått en ny krimnovelle fra Sele i «Påskekrim»-utgivelsen. Der gir siddisen ut noveller i lag med sterkt etablerte krimforfattere.

Nå er det ikke lenger Juritzen forlag som gir ut disse samlingene, men Bonnier forlag.

Det er ikke krimnovellene til Sele denne anmeldelsen skal handle om, men om hans nyeste utgivelse «Kronprinsens nye klær» (2023), som dog er hans fjerde utgivelse på lokale Wigestrand forlag.

Alltid en begivenhet når Erik Meling Sele gir ut bok

Først og fremst må jeg si at Sele er en av Norges mest varierende og lune forfatter, da tenker jeg handlingsmessig, et humørfylt plott. Hver roman er unik, og ulik på hver sin måte.

Det eneste som er likt er skrivemåten, alle er skrevet med en livsglede, et giv, en glede, med gnist, og med et mål; å begeistre leserne sine.

Jeg har sansen for Sele sin enkle fremgangsmåte, derfor var det jeg skrev glem Kielland, for Sele er nok den siddisen i Norges historien som skriver enklest, og jeg liker det. Romaner behøver ikke å være så krevende at en må bruke alle de små grå, det holder med slik Sele skriver.

Mye står på spill for kongehuset i denne romanen. Jeg får som leser en en følelse av at Sele har hentet inspirasjon fra vårt naboland Sverige, for flausene den norske kongen gjør i Sele sin nye bok, er neste som noe Carl 16. Gustaf kunne gjort.

Jeg måtte le litt innimellom slagene, selv om Sele tegner et ganske så alvorlig bilde av kongehuset. Heldigvis ikke så alvorlig i virkeligheten, men dette er et «vasko her» for hvordan det norske kongehuset ikke bør bli.

Fok kjenner jo til «Kongens nye klær», «Kronprinsens nye klær» er en lite ironisk tvist på den. I tillegg bruker han seg selv, med tanken på at Kronprisen heter Erik. La det bli en oppfølger på denne.

«Kronprinsens nye klær» falt jeg øyeblikkelig pladask for, mer pladask for denne, enn en av hans forrige utgivelser som har tittel «Pladask». Den handler i små trekk om brente broer, knust kompass, og hva som skjer om Stortinget klubber igjennom Norge til å bli republikk.

Dette er litt i overkant av 250 sider, ganske sjarmerende og enkelt å lese.

Sele er oppfinnsom og kreativ, samtidig som han er modig så tar for seg rojalismen. Selv om det er republikken som står i fokus, har jeg en følelse av at det bor en iboende rojalist i Sele.

Der hvor Renberg prøver seg på å være morsom, er Sele et vidunder. Han får for denne terningkast 6, og jeg poengterer, dette er Sele sin beste utgivelse, punktum finale.