Ukas bøker: En sjokkerende roman du sent vil glemme

Noen romaner føles som å være på en berg-og-dalbane, slik er det med Camille Kouchners roman «Den store familien». Det handler om fasade, som brister når folk begynner å snakke. Jeg ble både irritert og sint, samtidig som jeg kjente tårene trenge på

  • Simen Ingemundsen
Publisert: Publisert:
|||||||||||||

ANMELDELSER: 

Denne uken er det en fagbok, en sakprosa, to skjønnlitterære romaner og en kriminalroman på menyen.,

«Som man sår» av Hjorth og Rosenfeldt (Aschehoug forlag): 

Jeg har lest samtlige av svenske Hjorth og Rosenfeldt sine bøker, dette er en duo som kan krim. «Som man sår» er en altoppslukende kriminalroman, en pulsøkende berg-og-dalbane av de sjeldne og en leseopplevelse du sent vil glemme. Den kunne fått full pott hadde det ikke vært for at plottet er litt vell tynt, men ellers bød forfatterduoen på kvalitet i hvert et kapittel. Dette er ingen krim for sarte sjeler, og jeg storkoste meg underveis. Jeg gleder meg allerede til neste bok fra duoen, og håper den kommer snart.

Forlaget om boken.

,I løpet av noen få dager begås det tre drap i Karlshamn. Vanja og kollegene i Riksmord står under hardt press for å stoppe snikskytteren før hen dreper igjen. Men det er ingen ledetråder, ingen vitner og ingen klare forbindelser mellom ofrene. Sebastian Bergman har valgt en roligere livsstil etter at han ble morfar; nå jobber han deltid som psykolog og terapeut. Men når han en dag kontaktes av en australier som søker hjelp til å bearbeide traumer etter tsunamien i 2004 - der Sebastian selv mistet kone og barn - blir verden snudd på hodet. Siden drapet i Uppsala for tre år siden har Billy fortsatt å drepe. Nå skal han bli far og bestemmer seg: aldri mer. Men fortiden trenger seg på, og spørsmålet er hvor langt Billy vil gå for å sikre at han ikke blir oppdaget?,

«304 dager» av Simon Stranger (Aschehoug forlag):

En av de beste bøkene jeg har lest i hele mitt liv er «Leksikon om lys og mørke», den var gripende, tårevåt, spennende og uforglemmelig. Nå er Simon Stranger ut med nok en fabelaktig leseopplevelse, og han imponerer nok en gang med sin innsikt i temaet og formidler det på en dyster og hjerteskjærende måte. «304 dager» er først og fremst en roman om krig og vennskap, samtidig som det er en historie om kjærlighet og familie. Boken er skrevet av en av Norges modigste forfattere.

Da jeg først startet på «304 dager», så tenkte jeg, det skal mye til å toppe forrige. Etterhvert som jeg kom lengre inn i historien i «304 dager» tenkte jeg med meg selv; hva er denne forfatteren laget av? For den var om ikke bedre, så var den like god. Selvfølgelig to ulike historier, men skrevet på en slik måte at den griper deg og gir deg noe å tenke på når permene lukkes og historie er fullført.

«304 dager» er delt opp i like mange kapitler, og handler om Afghanistan og en veteran som ikke ønsker å leve lengre. På sammen måte som «Leksikon om lys og mørke» satt denne dypt inne hos meg. Gjennom forfatterens forbilledlige skildringer og beskrivelser kunne jeg virkelig føle med hovedpersonen. Det er vondt å sette seg inn i situasjonen til en person som har slike tanker om sitt eget liv. Når det er sagt så behandler Stranger temaet med respekt og formidler historie slik få klarer. Denne boken er blant mine topp 5 av årets skjønnlitterære utgivelser. Dere kan med andre ord glede dere til å lese denne godbiten.

Forlaget om boken.

I mars 2015 står Afghanistanveteranen Nicholas alene i skogen bak huset, klar til å ta sitt eget liv, da han innser at han er nødt til å varsle sine nærmeste. Han lover moren sin å holde seg i live til jul, som er 304 dager unna.

Gjennom 304 fragmenter fortelles to fortellinger: Nicholas går til krig fordi han vil være med på å gjøre verden til et bedre sted, men ender med å få livet sitt revet i småbiter. Arman er tre år gammel da Sovjet invaderer Afghanistan. Som voksen skal han slutte seg til Taliban for å beskytte landet sitt - blant annet mot norske soldater.

,304 dager handler om måten livene våre er vevet sammen på, til en fortelling som strekker seg tusenvis av år bakover i tid. Mest av alt handler den om kampen for å komme seg gjennom et krigstraume, og forsøke å overleve freden.,

«Politisk vold - Former og årsaker» av Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal (Dreyer forlag): 

Dreyer forlag kan sakprosa, og «Politisk vold - former og årsaker» er intet unntak. Denne boken handler om politisk ekstremisme, og redaktørene av denne boken har gjort en svært god jobb når de har formidlet informasjonen. Det er spennende, samtidig som det er alvorlig. Skulle helst ønsket dette var en oppdiktet kriminalroman, men sannheten er ganske dyster og skremmende. Noen bidragsytere i denne boken går mer ned i detaljer enn andre, men det bærer preg av at alle bidragsytere i denne boken kan det de skriver om. Når du først har lest denne, anbefales det å lese de andre i serien; Nettverket for studier av totalitarisme og demokrati».

Forlaget om boken.

Noen politiske ekstremister er voldelige, men ikke alle. Hva er sammenhengen mellom ekstreme holdninger og bruk av vold? Hvordan blir politisk voldsbruk legitimert, av ideologier, bevegelser og stater? Har alle ideologier, regimer og bevegelser det samme potensial for bruk av vold, eller er det forskjeller? Er voldsbruk først og fremst et spørsmål om taktikk eller strategi, eller har bruk av vold også en sosial funksjon? Hvordan kan vi forhindre at ikke-voldelige ekstremister blir voldelige?

,Definisjoner av politisk ekstremisme har som oftest falt ned på en enkel forståelse om bruk av vold. Fra et statsperspektiv kan slike forenklinger være nødvendige for å utforme politikk. Men i et historisk og samtidspolitisk perspektiv så kan denne typen standardiserte definisjoner, som vektlegger virkemidler fremfor politiske mål, ikke bare være lite fruktbare. De kan endatil gjøre det vanskelig å oppdage og motvirke høyst reelle trusler mot det liberale samfunnet. I denne boken problematiseres derfor forholdet mellom mål og virkemidler hos politiske aktører ut fra en mer omfattende definisjon.,

«Den store familien» av Camille Kouchner (Gyldendal forlag): 

Gyldendal gir ut mange bra romaner i løpet av året, de skal ha skryt for det. En av årets desidert beste romaner fra Gyldendal er «Den store familien». Den bød både på aggresjon, tårer og glede når jeg leste den. Aldri har jeg opplevd maken, av følelsesspekter som slås på. Den franske forfatteren Camille Kouchner er et funn, for en formidlingsevne denne kvinne har. Hun skriver på en slik måte at hele Frankrike ble rystet, og vell den har satt sine spor hos leserne i Norge også. Det er tydelig at det meste her er selvopplevd, måten hun beskriver det på en pulsøkende måte. I «Den store familien» handler det om fasade, og bak fasaden ulmer det noe som er ganske så sjokkerende, nemlig om en stefarens som misbruker av tvillingbroren til forfatteren. I tillegg tar hun for seg hvordan det hele brister når folk begynner å snakke om det.

Jeg måtte flere ganger lukke boken, fortrenge det jeg leste, for så å fortsette. Denne anbefales å tas i flere porsjoner for dette er heftige saker. Når det er sagt mener jeg at dette er en av de beste romanene jeg har lest på lenge. Her snakker vi om en forfatter som har formidlingsevne svært få forfattere har. Boken beviser at du ikke vet hva som skjer bak fire vegger, noe du skal være rimelig glad for, samtidig som at en fasaden gjør slik at du ikke vet om ting skal varsles om, helst skulle vi visst, slik flere slipper å slite med det samme som Kouchner lillebror.

Forlaget om boken.

Dette er historien om en stor familie som liker å være sammen, som diskuterer, ler og danser, som liker solen og sommeren. 

Det er også historien om en kvinne som endelig tør å fortelle familiens vonde hemmelighet.

,Camille Kouchner skapte overskrifter med utgivelsen av

Den store familien

i Frankrike i januar 2021. I skjønnlitterær form forteller hun om stefarens misbruk av tvillingbroren hennes, og viser hvordan familien gikk i oppløsning da de begynte å snakke om dette.,Da boken kom ut, forlot stefaren sin stilling og alle sine verv i fransk samfunnsliv, og en ny bølge av avsløringer kom fram i offentlighetens lys, under hashtagen #metooinceste.

Den store familien

er ikke bare en fortelling om en familie, den er en granskning av et fenomen, en fransk elite med et forstokket begrep om seksuell frihet.,

«Trump, Gud og Kirken» av Helge Simonnes (Verbum forlag): 

Denne boken har jeg blandede meninger om. Jeg gir den firer på terningen, for den er skrevet ganske godt, og i tillegg er forfatteren nøytral i sin formidling, men den er ganske så langtrukken. Jeg vurderte å avslutte flere ganger, men stod løpet ut. Helge Simonnes er kjent for å gå dypt ned i et temaet, og det gjør han på en detaljert måte. «Trump, Gud og kirken» er intet unntak, her byr han på ny informasjon jeg ikke var klar over. Jeg anbefaler boken videre og kanskje du føler den er mindre langtrukken en meg.

Forlaget om boken.

For å vinne USAs presidentvalg i 2016 og 2020 var Donald J. Trump avhengig av de kristne velgerne. I 2016 stemte 21 millioner «hvite evangelikale» på kandidaten med valgmottoet: «Make America Great Again.» Få hadde forutsett at kirkens folk skulle stille seg bak den kontroversielle forretningsmannen og eiendomsmogulen. Men støtten vedvarte gjennom presidentvalget i 2020.

6. januar 2021 stormet demonstranter kongressbygningen. Trumps valgseier var stjålet, mente de. Demonstrantene brøt seg inn i Senatets møtesal og holdt et improvisert bønnemøte. Fem mennesker mistet livet, og mange ble skadet i sammenstøtene mellom politiet og folkemengden. Mange opplevde det som et angrep på demokratiet.

,Hvordan kunne dette skje? Hvorfor støtter så mange kristne Donald Trump? Og hvilken rolle spiller kirkeledere og religion i amerikansk valgkamp? I valgdekningen snakkes det ofte om «hvite evangelikale velgere», men hvem er de? Og hvor viktig er denne gruppen for å vinne presidentvalget i USA? Gjennom sin presidentperiode har Trump preget kirkelandskapet i USA. I

Trump, Gud og kirken

undersøker Helge Simonnes hvordan dette kunne skje, og hvordan dette påvirker den kristne kirke i verden i dag.,