BOKANMELDELSE: Det begynner å bli en stund siden vi ble introdusert for finansjournalisten Mikael Blomkvist og protagonist Lisbeth Salander. En må faktisk helt tilbake til 2006, da Stieg Larssons bok «Menn som hater kvinner» ble utgitt på Gyldendal forlag. Det ble tre bøker, og så noen år med pause før David Lagercrantz lanserte «Det som ikke dreper oss» i 2015, da også på Gyldendal forlag. Da han hadde fullført sin trilogi, skulle det gå enda noen år til, før Karin Smirnoff nylig lanserte sin første bok i den planlagte tredje Salander-trilogien.

Husker godt hvor hektet jeg var på bøkene til Stieg Larsson, og hvor skuffet jeg var da David Lagercrantz kom med sine tre bøker om Lisbeth Salander. Jeg har jo lest en rekke anmeldelser av Karin Smirnoff Millenniums-krim, og må si etter å ha lest den, at starten på boken gir tydelige tegn på at dette blir midt i mellom Lagercrantz og Larsson kvalitetsmessig.

Salander har absolutt tålt tidens tann, og Karin Smirnoff har servert et grensesprengende plott, med grenseløs spenning, som får deg til å skjelve mens du suser gjennom sidene.

Det er en helt ny innpakning over det hele, men hva mer skal en forvente, skal mye til for å bli lik Larsson. Det er strengt tatt umulig å bli lik Larsson. Artig er det å se hvor forskjellig de ulike fortellerstemmene er. Lagercrantz var nok den tammeste, og heftigst var Larsson, men Smirnoff er ikke langt unna Larssons ganske så brutale og råe skildringer, og også langt unna så svak som Lagercrantz.

Smirnoff gir et nyansert bilde av både Salander og Blomkvist, et bilde av dem som for mange vil betegnes som å trø i Larssons salat, men som jeg mener er helt innafor. For Smirnoff duger, hun er faktisk drivende god. Jeg tar av meg hatten, er ikke bare-bare å skrive en oppfølger til Larssons univers, et univers som er elsket og hatet av en hel krim-entusiastisk verden.

Boken til Smirnoff viser en hardbarka og nådeløs Salander, skrudd opp noen hakk fra Lagercrantz, og nesten lik Larsson sin Salander. Det er ganske heftig til tider, og ulempen med slike bøker er at du blir sittende til langt utpå dagen, kvelden eller natt for å fullføre den heseblesende og eksotiske krimmen, det alt ettersom når du begynner å lese. Denne tok nattesøvnen min for å si det slik.

Det finnes mange mislykkede forsøk på å formidle universet til Larsson, de utallige filmene er et eksempel. Faktisk er filmatisering av Larssons bøker den verste fra-bok-til-film jeg har sett, og det sier litt, det viser seg gang på gang at bøkene er bedre.

Etter å ha lest «Havørnens skrik» sitter jeg nysgjerrig igjen, sulten på fortsettelsen, og ganske så uviten på hva som skjer. Den slutter åpen, faktisk litt for åpent. Det blir ganske vondt å vente på oppfølgeren, og det er ganske freidig av en forfatter å avslutte slik. Måtte det komme en oppfølger så snart så mulig.

Denne boken får terningkast 6 fra meg, vi kunne ikke fått en bedre start på Smirnoffs bøker om Lisbeth Salander. Hæla i taket, kjøp eller lå boken på biblioteket, du vil ikke angre på det.