Romaner du ikke kan gå glipp av

  • Simen Ingemundsen
Publisert: Publisert:

TERNINGKAST 6: Feelgood av den sjeldne sorten, og utrettelig og umettelig kjærlighet mellom to permer. Det er snakk om betroelser og sannheter, hvor tro, håp, kjærlighet settes på spill, spesielt når gammel romantikk blomstrer igjen.

Det er sjeldent jeg liker slike romaner som dette, men denne; «Dine farger var blå» var for lekker, sjarmerende og rørende til å ikke like. Vi snakker om et ekteskap som settes på prøve, og den griper fatt i deg og holder deg der til siste side er slukt.

Den er såpass fornøyelig at du glemmer den sjeldent, og har et budskap; «utroskap svarer seg ikke, heller ikke det å tenke på en flamme du hadde tidligere i livet».

Uansett, denne romanen er det mest følelsesladde boken jeg har lest, jeg frydet meg over den, og skal lese den en gang til. Svært få romaner plukker jeg opp igjen, men akkurat denne kommer jeg til å gripe fatt i igjen. Jeg ser allerede fram til flere slike romaner fra Marcus Jarl som har skrevet Sveriges beste feelgood, og det er jeg enig i.

«Bring it on»-med mer er du grei.

TERNINGKAST 6: Jeg lo til jeg gråt av denne. For Ingrid Winter er den samme, selv fem år etter den forrige Winter-romanen. Det er enda liv laga for flere sprell fra Winter, og dette er situasjonskomikk på sitt aller beste. Av alle bøkene med Winter i hovedrollen er dette Janne S. Drangsholt sin beste utgivelse.

Det finnes lite komedie-litteratur i Norge, bøkene med Winter har blitt en del av vår kulturarv og komedie-klassikere som fortjener sin plass blant Norges topp 50 beste romanserier.

På hver en side finnes det satiriske undertoner av en helt spesiell sort, og det er umulig å ikke dra på smilebåndet over Janne Stigen Drangsholt sin livlige fantasi, noe av det må jo være hentet fra hennes eget liv.

Janne leker med ord, og Winter byr på seg selv, bedre kan det neppe bli.

Drangsholt har en suveren, fenomenal og finurlig humor, og tar yrkes- og familieliv så på kornet. Fortellerstemmen er glødende, og det blir livlig. Det meste kommer som overraskelser, og du tenker ditt over den freshe, slemme og frampå væremåten til Winter.

300 sider er alt for kort, måtte det komme mer. Lenge trodde jeg at Drangsholt hadde gitt Winter helt opp, men mer Ingrid Winter er ønsket framover.

TERNINGKAST 5: Kvalitet i hvert en setning, en perfekt debut, skrevet med et jovialt språk, slik at leserne kan slappe av mens de leser. Den er rett og slett vakkert, til å bli rørt av.

Jeg er ikke noe fan av å lese nynorsk, men denne bare trollbandt meg fra første setning. Forfatteren skal ha for de fine menneskeskildringene, ingen er i nærheten så god. For det handler om en jeg-person som ikke liker å planlegge, som bor i et hus som hun snart må flytte ut fra, og jobber i en jobb i byråkratiet som hun har tenkt å slutte i, i en by som hun ikke har vokst opp i.

Dette er filosofisk, og får deg til å tenke på hvilke valg du foretar deg i livet. Det finnes lyspunkter, og god moral, og jeg som leser lærte at det ikke er om å gjøre å feste seg til noe. Uansett, om du tenker å lese en nynorsk roman på denne halvdelen av året, ja da valget klart. Den er heller ikke i det lengste slaget, 144 sider ren leselykke, og ja, du bruker faktisk mer tid på å undre deg over hva du nettopp leste enn du bruker på å sluke boken.

Av de nynorske jeg har lest så langt i år, så er dette den som bør nomineres til Bokhandlerprisen. Den fortjener et stort publikum og en drøss av priser.

TERNINGKAST 6: Fryder meg over slike kloke, kvasse og skarpe romaner, og der er Cecilie Enger i en divisjon for seg selv.

Det trengs flere minutter stillhet enn ett for å la det sige inn, slik det går opp for deg hvilket talent vi har i Enger. Det er vondt å lese, for med Engers fortellermåte lever en seg inn i karakterens fortvilelse, sinne og bitterhet rundt det å miste språket og taleevnen sin.

Noen romaner skiller seg ut i mengden av romaner, og det gjør denne. Det er modig å skrive om de konsekvensene et hjerneslag gir. Enten mislykkes du eller så lykkes du, og ingen har behandlet tematikken bedre tidligere enn Enger.

Forfatteren løfter kvaliteten i sine historier for hver ny bok som kommer. Få romaner gir så stor reaksjon som Enger sine, jeg måtte faktisk tørke tårer opp til flere ganger. Takk Enger for at du tegner et så levende og nyansert bilde av det å få slag.

Dette er en roman de aller fleste bør lese, og virkelig en bok som fortjener en drøss av priser. Blir overrasket hvis denne ikke er på listen over hvilke bøker bokhandlere har stemt fram.

Vær så snill, gis oss flere slike minnerike leseropplevelser Enger, og la det ikke gå så lenge mellom hver gang.

TERNINGKAST 6: Fra en vond leseropplevelse (Enger sin «En minutt stillhet») til ubehagelig leseropplevelse.

Stig Holmås har en unik skrivestil og trykker på de rette knappene, slik en får klump i halsen over hvordan en døv gutt ble behandlet før i tiden. Det er skammelig hvordan det var på 1800-tallet, og i «Der gresshoppen aldri synger» skal vi til 1880-årene.

Holmås skriver på en livlig måte, ingen har vært i nærheten tidligere. Denne svært så sterke og grusomme romanen blir ikke noe tammere, og du lukker den igjen i sinne. Det er en medrivende bok om utenforskap, sorg, svik ensomhet, og fordommer, samtidig er den vakker med tanken på den ung kjærligheten som utspiller seg mellom permene.

Boken er full av klisjeer, noe som passer perfekt, siden den tar opp akkurat den tematikken om «døvhet». Det ligger mye research bak denne boken, spesielt med tanken på at skildringene rundt det å være døv er så troverdig. I tillegg er den del opp i flere episoder du blir paff av å oppleve som leser. Noen ganger må en trekke pusten, og noen ganger må en legge igjen boken for å tenke.

Den får deg til å smile, gråte og fremmer sinnet ditt. Det er vanskelig å ikke la seg provoseres over hvilken behandling de som var døv fikk. Ingen har skrevet så godt om det å være døv som Holmås. Dette er like mye en leksjon i historie, som en leseverdig opplevelse av rang.

Språket er også unikt i denne romanen, det er skrevet slik det ble skrevet på den tiden, og det er stilig spør du meg, da er det enda lettere å leve seg inn. «Der gresshoppen aldri synger» er ubegripelig godt skrevet, jeg bøyer meg i støvet, skriv flere slike litterære godbiter framover er du grei.

TERNINGKAST 5: Denne romanen er ganske enkel, litt i det enkleste laget, men mellom linjene rommer den så mangt, selvfølgelig avhengig av hvordan du tolker det meste.

«Brød og melk» er full av gullkorn, og en unik generasjonsfortelling som får deg til å tenke en ekstra gang. Det er en velskreven sidevender om kvinnelighet, klasse og historie. Den setter i gang her en sans og får deg til å tenke på hver bidige brikke som faller på plass gjennom denne umettelige historien.

Den har også flere kjedelige øyeblikk, og jeg er personlig ikke så fan av familiekrønikere, men denne var i bunn og grunn litt artig. Den er også alvorlig, spesielt undertonen, og en tenker sitt. Forfatteren konfronterer mat, spesielt brød og melk, for mat er en uunngåelig del av det å være menneske, og hvordan vi forholder oss til det, henger sammen med større samfunnsmessige aspekter.

Boken får deg til å tørke på tårer i første omgang, for jeg tolker det dithen at det er snakk om spiseforstyrrelser, men smiler også med tanken på hvilken måte forfatteren skriver på. Hun gjør det mindre tungt enn det lett kunne blitt. Denne bør leses av mange, for den fortjener publikum i alle aldre. For det er flere punkter som er såpass alvorlige at de er verd å ta med seg gjennom livet.

TERNINGKAST 5: Lysende, gripende og stemningsfull kjærlighetshistorie, mer fordøyelig og elegant roman skal en lete lenge etter. Denne historien viser en skjør romantikk, og forfatteren kan det der med å beskrive en skjønn natur, det er rett og slett fortryllende å dykke ned i Paolo Cognetti. Med «Ulvens lykke» gjør forfatteren leseren lykkelig.

Jeg slet med å legge den fra meg, og liker at handlingen er lagt til en avsidesliggende landsby. Det er til tider også spektakulært, i hvert fall de mange skildringene av naturen. Jeg skulle så gjerne ønske den var lengre, for det å være i dette universet er som en finfin drøm.

Alle romanforfattere bør ha Cognetti som sin læremester når det kommer til å skildre stemningen i naturen. For sjeldent får en forfatter med til å tørke på tårer ved å beskrive ulvens jaktmarker. Dette er en leseverdig roman som fortjener en drøss av lesere.

Jeg får følelsen av å lese Hemingway, i hvert fall slik forfatteren beskriver livet. Jeg håper det kommer mer slike lekre, livlige og lystige romaner som denne. Jeg har fått en ny favorittforfatter i Cognetti, og det tror jeg jammen også du kommer til å få.

TERNINGKAST 6: Tar «Narsissisten» på kornet, og framkaller de største rynkene hos leseren. Her er det mye å bryne seg på, og Erling Simon har skrevet en utmattende roman som setter sine spor hos leseren. For hvor mye du er villig til å ofre for å bli den du ønsker, og ikke minst hvem du er villig til å ofre.

Spør du meg er dette årets beste debut, den er morsk, alvorlig og troverdig. Jeg måtte ta den i flere doser, for dette er 240 mektige sider. Det handler om sjalusi og det å bryte med en ond sirkel. Jeg er overrasket over at noen kan skrive slikt, og det er like mørkt som omslaget, og ondskap går tvers igjennom, fra perm til perm.

«Narsissisten» er full av overraskende momenter, og glupt delt opp, med en avslutning aldri lest maken til. Jeg må si at dette er like mye en spenningsroman som en skjønnlitterær lesefest. Uansett, den ga meg gåsehud og hodebry, men spesielt en guffen stemning jeg aldri har opplevd maken til siden jeg leste Karl Ove Knausgård sine dypt sjokkerende beskrivelser av sitt eget liv og skildringer om dem rundt seg.

La oss nå håpe Erling Simon kommer med flere slike dystre romaner kamuflert av mystikk. Dette er en forfatter som lett kan danke ut Knausgård, hvis han ikke alt har gjort det, så er han på god vei.

TERNINGKAST 6: Hett mellom to av samme skjønn, det skeive miljøet i Oslo har fått sin roman, og den kunne ikke kommet ut på et bedre tidspunkt. Gjør deg klar, om du har briller til å få dogg på brilleglassene. Langt i fra erotikk, men ganske så sår stemning over det hele.

Jeg liker hvordan Nadine Mackell behandler temaet, både med respekt og verdighet, i denne debutromanen. Det handler om å være ung, søkende, selvkritisk og ambisiøs, og om å skape seg selv. Jeg storkoste meg med denne til dels alvorlige og inni mellom humoristiske, det er ganske så sjarmerende.

Dette er en berikelse av en roman selv homofober kan ha glede av. Jeg liker Eva og Ida, og det noe så innmari godt. Denne romanen får deg til å tørke på tårer, og er virkelig et bidrag til norsk skjønnlitteratur som er verd tiden som brukes. Du har ufattelig mye å glede deg til, vi snakker sesong tre med Skam, bare at det er snakk om to jenter her og at de er noe eldre.

Uansett, den mest sjarmerende romanen og den mest tidsaktuelle romanen Cappelen Damm har gitt ut så langt i år. Den er leseverdig roman, fenger deg, og du vil garantert slite med å legge den fra deg. For enten så liker du den eller så hater du denne historien.

Jeg ville gitt alt for et nytt møte med Eva og Ida, måtte det komme flere, og bli en lang serie. Dette er feelgood i regnbuens farger, mer rørende og gripende blir det neppe.

TERNINGKAST 6: En verdig og sørgelig avslutning, og en trist og minnerik avskjed med en bokserie som har betydd mye for så ufattelig mange. Hadde jeg kunnet gidd terningkast 10 hadde jeg gledelig gjort det, for dette er en avslutning som bør gå inn i historiebøkene. Faktisk er det en roman som jeg mener du bør lese før du dør.

Det skal godt gjøres å skrive en slik murstein å holder leserens interesse oppe til siste ord er fordøyet.

Her får en svar på absolutt alt, og det er med klump i halsen og tårer i øynene jeg lukket boken. Underholdningsverdien er stor, og jeg vil rette en stor takk Harry Whittaker, for at han valgte å fullføre denne kritikerroste og svært så hjerteskjærende historien, det er rørende hvordan du har tatt din mor på kornet.

Boken spenner over et helt liv med kjærlighet og tap, den krysser grenser og hav og fører serien De syv søstre til frem til en fantastisk avslutning. Dette er 750 minnerike sider, jeg aldri har lest maken til liknende.

Jeg tror vi skal lete lenge etter et lignende roman-bokverk som «De syv søstre». Denne historien trivdes jeg meget med.

Kanskje vi får flere romaner fra Harry Whittaker i framtiden, han har garantert vært med på å forme historien, selv om moren hadde skrevet det meste.

TERNINGKAST 5: «Jordboere» av Sayaka Murata er den beste romanen jeg har lest fra Japan. Dette er ganske så urovekkende lesing, og en grav alvorlig historie du virkelig sliter med å forstå kan skrives ned på papiret. Den er skrevet på slik en måte at alt kommer til syne for øye, ingenting er spart på.

Familien gir Natsuki minimalt med omsorg og egentlig mishandler henne psykisk. Hun utsettes for et seksuelt overgrep fra læreren sin – som familien ikke tror har funnet sted. Du kan bli ulykkelig av mindre, og den setter sine spor hos deg som leser.

En vil som leser garantert krype inn i historien, for empatien vekkes flere steder i boken. Du skal være ganske psykopat for å ikke få empati for hovedpersonen i denne praktfulle romanen.

Når det er sagt er det positive glør også i denne alvorlige romanen. Natsuki har nemlig et godt forhold til, er fetteren Yu, som hun treffer hos besteforeldrene på landet. Yu er et uvanlig barn – og overbevist om at han i virkeligheten er et romvesen.

«Jordboere» er kort og godt en sprø roman om konformitetspress, familieliv, arbeid og kjønn. Denne boken er akkurat passelig lang, og det liker jeg, litt over 200 sider som både sjokkerer deg og gjør deg paff. Her er det verken ett ord for mye, eller ett for lite.

Tusen takk for en leseropplevelse, og du vil sent glemme Muratas fortellerstemme, hun er et geni av få, og noe av det mest freidigste Japan har i sin skjønnlitterære sjanger. Bravo, dette kan vi like, gi mer slike er du grei Murata.

Publisert: