TERNINGKAST 6: Det er vanskelig å beskrive hvor mye Elli har vært savnet, og «Bikkjer» er flere hakk bedre enn Hanssens tidligere bøker om heltinnen til sammen.
Denne krimmen er mesterlig og ambisiøs. Med «Bikkjer» kan krimforfattere internasjonal skjelve, for her har vi med en forfatter som slår knockout på de aller fleste internasjonale forfattere innen krimsjangeren.
Han holder seg i den samfunnskritiske tralten, og denne gang er det rasisme og politikorrupsjon som murrer i bakgrunnen. Det er på mange måter godt at denne historien er fattig på klisjeer, for her er det meste av spenningen er autentisk, vi får det faktisk ikke mer troverdig enn dette.
Det er urovekkende hva vi får presentert i denne boken, og her er det ikke pakket inn, her er det rett på sak. Jeg skalv av de mange ville beskrivelsene, satt måpende igjen når siste brikke ble lagt på plass, og kjedet meg ikke et øyeblikk, dette er krim for den som liker at blodtrykket øker i takt med de mange heftige øyeblikkene.
Parallelle historier sys sammen til et klimaks, alle de løse trådene knyttes sammen mot slutten på en ypperlig måte, og det er umulig å ikke rives med når en leser Hanssens siste Elli krim.
Utviklingen til Hanssen, har vært bra siden han debuterte i 2010, og med «Bikkjer» er han på topp. Han er et råskinn av en forfatter, og det gjenspeiles i den råtøffe Elli. Jeg har sansen for Elli, hun legger ikke ting til side, her er det en kvinnelig krimkarakter med bein i nesen.
Det er bare å gjøre seg klart til et innfløkt plott, hvor dialogene føles ekte. Denne krimboken har «IT-faktoren» innen sjangeren.
Med stor kraft, skaper han dramatikk av sjelden god kvalitet. Om denne ikke får noen nominasjon til Riverton, ja, da skjønner jeg ikke noe. Jeg må også avslutningsvis si at Elli, slik jeg ser henne for meg, er skikkelig «Hot Stuff».
TERNINGKAST 4: «Det russiske egget» er en unik og sjelden god spenningsroman av indieforfatter Eli Aga, samtidig så er det ikke til å stikke under en stol at forfatteren har mye dramaturgisk, og språklig å gjøre før hun kan få noe topp karakter.
Plottet er det ikke mye å si på, det er perfekt, men det er litt for mye hopping fram og tilbake, og til tider vanskelig å følge med. Kunne gjort seg med en redaktør.
I denne boken skal vi til Moskva, august 1991. Sovjetunionen er i ferd med å falle fra hverandre, og hvor kuppet mot president Gorbatsjov utspiller seg.
Det er ingen tvil om at Aga kan sine saker, og boken «Det russiske egget» er en het sak, spesielt med tanken på hva som skjer mellom Russland og Ukraina.
Jeg ser allerede fram til en eventuell oppfølger, måtte den bli bedre, for forfatteren har potensiale til en terningkast 6, bare alt kommer fram på en bedre måte. Skru til handlingen litt, og vipps, der sitter den Aga.
Det overrasker meg at ingen etablerte forlag tok å ga den ut. Den hadde utvilsomt blitt en større hit om et anerkjent forlag ga den ut.
Bak denne boken ligger det utallige timer med kildematerielt arbeid. Det er bare å ta av seg hatten.
TERNINGKAST 6: En av tiårets beste biografi, om en av Norges største kvinneskikkelse, en å virkelig være stolt av.
Bærer preg av betydelig research. Hege Duckert dekker bredt. Det virker som om historien om Katti Anker Møller er utømmelig, og at forfatteren her er romslig, vi følger Møller gjennom oppturer og nedturer. Historien slik den er lagt fram her, bærer preg av en ivrig forfatter og Duckert har vært smart i måten å dele opp kapitlene. Måtte det komme flere biografier fra Duckert.
Her får vi løst og fast fra Møllers liv, gjennom ukjente dagboksnotater og brev. Det er et imponerende kildemateriale som ligger som grunnlag for denne durabelige biografien.
Det er skrevet et fåtall biografier om Katti Anker Møller, jeg har nå lest samtlige, og vil si at Hege Duckert er den som kommer best utav det. Det er ikke enkelt å skrive om en norsk kvinneskikkelse som snart har vært død i 100 år.
Denne heltinnen stod i bresjen for fri abort, tilgjengelig prevensjon, fødsels- og barselomsorg og at staten stilte opp for mødre og barn. Flere av kravene hun stilte for over hundre år siden, er fortsatt radikale og ennå ikke oppfylt. Dette også belyser Duckert på en eksepsjonelt god måte.
For denne fortjener forfatteren Brageprisen, for Duckert klar regelrett Møller naken, og det er en fryd hvordan forfatteren går grundig til verks. I tillegg er det en feministisk hyllest til var overklassedatteren og godseierfruen som ble utskjelt, latterliggjort og skandalisert for sin kamp for kvinners rett til prevensjon og abort, i tillegg til å gi barn retten til fars navn og arv.
Inniblant for forfatteren meg som leser til å himle med øyene, og sjokkerende sitter jeg måpende igjen etter å ha lest deler av boken. Takk Duckert for du valgte å dele Møller sin historie.
Denne er knakende godt skrevet, og i det enkleste laget. Dette er en bok med sjel, skrevet av en kvinne om en kvinne. Den er også til tider spennende. Disse 511 sidene går inn i Norges historien som en av de beste biografiene skrevet om noen.
TERNINGKAST 5: Alvorlig, fæl, dyster og urovekkende om fuglefaunaen, og dagens situasjon. Denne boken gjorde uslettelig inntrykk, vi er nødt til å ta oss sammen, den brenner seg fast.
Blir ikke denne Bragepris-nominert, da blir jeg overrasket. For denne er flere litterære priser verdig. Av alle sakprosautgivelser lest, er denne en av få bøker, en lærer mest av på få sider. En kompakt sakprosautgivelse med andre ord.
Martin Eggen sparer ikke på substantivene, og byr ikke på mange lyspunkter. Dette er faktisk akkurat den boken vi trengte for å skjønne oss hvor f.eks; viktig måkene våre er.
Det er til tider ubegripelig hva som formidles mellom disse 239 sidene, det gjør vondt rett og slett. Forfatteren tegner et ufyselig bilde av hvordan ståa er nå.
Eggen bør skrive om flere dyr som det står dårlig til med, tror det kan gjøre det enklere å skjønne. For Eggen skriver ganske så enkelt om et til dels vanskelig tema.
Alle skoler bør ha denne i bokhyllen, og naturfaglærerne bør få den inn i pensum. Fugler er ålrighte dyr, bare så det er sagt, enten det er spurv eller måke. Vi trenger å bli opplyst om vår tids utfordringer, og her treffer Eggen blink.
TERNINGKAST 6: En brennaktuell bok, sterkt formidlet, Bragepris-nominasjon neste.
Ingen kan konflikten mellom Palestina og Israel bedre enn Odd Karsten Tveit, og av alle bøker skrevet av Tveit er den bredeste på færreste sider.
En av høstens beste utgivelser fra Kagge forlag. Tveit skriver det som er belyst tungt akademisk tidligere på en enklere måte, og nyanserer bilde, selvfølgelig med noe som er tatt opp tidligere i litteraturen.
Selv om Tveit setter punktum, er det langt ifra ferdig, bare se på hva som hendte i går mellom israelerne og palestinerne. Men forfatteren setter punktum ved en håpefull vinkling. Jeg tror nok Tveit tenkte, det skulle jeg hatt med i boken, kan jo håpe på at pocket-utgaven som kommer inneholder en oppdatering.
Boken er grundig, svært vond framstilling av konflikten, og den hadde aldri blitt så omfattende hadde det ikke vært for Tveits prat med de han har møtt; israelske offiserer, diplomater, politikere og menneskerettighetsaktivister.
Han gir oss et nyansert, og et ensidig bilde av striden. De flere rystende formuleringene, gjør det tidvis utmattende å lese. Den røde tråden er tidslinjen, så Tveit virkelig har call på.
Hadde bare alle forfattere gått så grundig til verks, ja da hadde de fleste sakprosa-utgivelser blitt verdt å lese. Tydeligere framstilling kan det neppe bli.
Heldigvis har Tveit valgt å være mer objektiv og balansert i denne framstillingen, sammenliknet med tidligere utgivelser. Språket er enkelt, dette er ingen tung avhandling.
Boken avslutter med et håp, som Tveit presenterer for oss. Det trengs flere slike bøker, med en fortellerteknikk av de sjeldne.
Det er tydelig at det ligger mye arbeid bak, arbeid han har gjort i sitt virke som utenlands journalist. Den er overhode ikke voldsom, men perfekt framstilt.
TERNINGKAST 6: En skarp, ambisiøs og kronologisk biografi om Anne-Cath Vestly.
For å si det slik, vår alle kjæres Vestly kunne ikke fått noen bedre bok om seg selv etter sin død. Den er rett og slett underbar på så uendelig mange vis.
Her kommer en under huden på vår alles «mormor», og knytter tettere bånd til forfatteren. Mer galant biografi skal en lete lenge etter, og det vises hensyn overfor døde Vestly. Det er ganske så rørende, og er skånsom fra første til siste side. Anne Helgesen er varsom i sitt framlegg om kunstneren.
Diskré tar forfatteren for seg Vestly sin barndom og oppvekst, og går all-in når hun skal ta oss med gjennom forfatterskapets betydning for oss nordmenn. Hun fremhever forfatterens barmhjertighet, jeg liker hvordan de som begikk urett mot Vestly får passet påskrevet i denne biografien. Måtte det komme flere biografier fra Helgesen.
Hennes kjendis tilværelse var ingen dans på roser, Vestly opplevde både suksess, hets og nedvurdering. Dette er en av de mest reflekterte biografiene jeg lest dette tiåret, og så er den attpåtil klok.
Boken er fulle av overraskelser, og en får klump i halsen av å lese, en føler med Vestly i hvilken urett hun føler gjennom forfatterens måte å skrive på.
Jeg sitter igjen med sympati overfor den hetsen hun fikk, og kjærlighet overfor verkene hun skrev.
Boken bærer preg av en personlige vinkling gjort av forfatter, Anne Helgesen, måtte det komme flere biografier fra henne.
TERNINGKAST 6: Den beste romanen noen sinne skrevet av en skuespiller, og en av tiårets beste romaner lagt til etter krigstiden.
Anna Bache-Wiig har klart å fange bredt fra tiden historien er lagt til, og det er sårt skrevet om den glemte generasjonen av kvinner, og vakkert skrevet om deres drømmer, deres begjær, deres sorger og deres seire.
Det er både lyspunkter og mørke øyeblikk i boken til Bache-Wiig, og den fortjener en nominasjon til Bokhandlerprisen.
Hadde en ikke visst hvem som skrev denne romanen, ja da skulle en trodd det var Herbjørg Wassmo som hadde skrevet. Wiig er dette tiårets Wassmo.
Bache-Wiig ligger an med «Til våren» til å bli en av Norges største stemmer i nåtid. Vi får her et Norge i etterkrigstiden, om frihetens kår og verdien av ekte vennskap. Måtte det komme flere vidunderlige historier, som tar pusten fra deg, fra skuespiller Bache-Wiig.
Hennes talent er ikke skuespill, men forfatterskapet. Denne forfatteren har virkelig framtiden foran seg som forfatter.
TERNINGKAST 6: Guffent fra Stefan Ahnhem, en psykologisk thriller uten sidestykke i Skandinavia, utvilsomt forfatterens beste.
Han lar Fabian Risk ligge til fordel for noe som er bedre enn alle hans utgivelser med Fabian Risk i hovedrollen til sammen.
«Bytte» er et friskt pust i et ganske så fabelaktig forfatterskap, hvor ganske så høyttravende spenning vannes ut i de mest åndeløse hendelser.
Jeg grugleder meg alltid til å lese en psykologisk thriller, og Ahnhem drar deg inn i den mest absurde historien du noensinne kommer til å lese av psykologiske thrillere. Den fester seg til minne, og forsvinner neppe med det første.
Den utfordrer oss som lesere om vi skal tørre å tro på oss selv. Gjennom vekslende fortellerperspektiver avdekkes en grufull historie du neppe har vært borti blant de Skandinaviske forfatterne.
La oss nå håpe at dette ikke blir siste psykologiske fra Ahnhem, den mest intelligente og førsteklasses psykologisk. Noen kan neppe skrive bedre psykologisk i Norden etter dette.
TERNINGKAST 6: Du slette tid! For en bok, banebrytende fra Asbjørn Jaklin, som med denne utgivelsen markerer seg som nummer en innen sjangeren sin.
Ingen sakprosa forfattere har noen gang vært i nærheten av å vise hvilken brikke Norge var i verdenskrigen 1940–45, som det Jaklin er her.
Sjokkerende og oppsiktsvekkende funn om «Operasjon Jupiter» og om det geopolitiske dramaet som utspilte seg gjennom hele krigen, er bærebjelken for Jaklins bok. Spesielt oppsiktsvekkende vil jeg si det er at den norske regjeringen i London ikke ble tatt med i diskusjonene, til stor misnøye og raseriutbrudd blant nordmennene.
Det er skrevet mange biografier om Churchill, men svært få har skrevet som omfattende om den britiske statsministerens syn på Norge. Her kommer vi under huden på en skikkelse som virkelig hadde store planer og som kjempe for fred.
Mange spørsmål dukker opp underveis, men blir besvart ganske raskt etterpå, her står ingen spørsmål ubesvarte. Denne slår ned som en bombe blant årets utvalg av sakprosa. Det er beundringsverdig hva Jaklin har skrevet her, og det skal godt gjøres å skrive like godt om Churchill etter dette.
Asbjørn Jaklin skriver lettfattelig og enkelt om en svært så omfattende sak. Dette må være tidenes høydepunkt i hans forfatterskap, og han har med denne gjort seg til en av Norges beste sakprosaforfattere.
Dette er et svimlende drama uten sidestykke, og det er lett å bli i ekstase over denne levende framstillingen. Jaklin skriver på en fortåelsesfull måte, om et glødende tema som svært få er i samme målestokk blant skandinaviske sakprosaforfattere. Han er rett og slett i en målestokk for seg selv.
TERNINGKAST 6: Innfridde så til de grader, for et mer iskaldt comeback skal en lete lenge etter. Får stjerner i øynene av slike kriminalromaner, et av høstens store krimhøydepunkt. Nysgjerrig på historien blir en raskt på forsidens trussel, og allerede der er en solgt som leser.
Gard Sveen skriver som alltid veldig levende, og hjerterått. Forfatteren har på en overivrig måte snekret sammen en krimhistorie det er en fryd å lese.
Har gått fra Norges svar på John Le Carré til Norges svar på Harlan Coben. Sveen skriver med et glødende engasjement, og setter deg oppriktig ut, og det er tydelig at forfatteren har teft innen denne sjangeren.
Norges mest steniske forfatter setter deg som leser ut noen øyeblikk, og det temperamentfull måte gjennom blekk og hvitt papir.
Her får du en pakke som inneholder alt en krimbok skal inneholde, og det gjør meg stolt at vi har slike forfattere som Sveen i Norge, han kan voldsom og ensidig krim, som dundrer mot deg som leser på en måte som fryder meg.
Fascinerende er det at Sveen gjør et comeback som etter mitt syn er bedre enn hans tidligere bøker. Om denne ikke nomineres til noen Riverton, ja da blir jeg overrasket.
Jeg er vill av begeistring, dette er beundringsverdige saker, og jeg gleder meg voldsomt til neste bok i denne serien med etterforskerparet Ulf Sommer og Agnete Ness i hovedrollen.
Dette er noe helt nytt fra råskinnet Gard Sveen, hans første reine kriminalroman, og jeg vil faktisk si at Sveen mestrer krim-sjangeren bedre enn spionthriller-sjangeren.
Denne krimmen er ikke for de som liker at det går rolig for seg, vi trenger forfattere som går rett på sak, og som kraftfull skriver konsist.
Sveen står med en litterært utstrakt hånd, og drar deg inn i handlingen. Du suges inn i moderisk historie, full av oppglødd stemning, skrevet av en ivrig forfatter, like ivrig var Sveen da han debuterte for 10 år siden.
TERNINGKAST 5: Gå ta banen for en rik roman, denne kan du virkelig glede deg til. På få sider beriker forfatteren oss med en karakter en sjelden får mellom permene.
Vi snakker her om årets vittigste debutanter, hvor forfatteren skriver skarpt om en flåsete mann som vet alt om vindusfilm, tittelkort og god smak, men tilsvarende lite om seg selv.
Det er pinlig å lese om «Galleristen», og utrykket menn er vonde å vende kunne ikke passet bedre. Sandstad klarer virkelig å skape en troverdig karakter, skulle nesten trodd han kjente en av samme kaliber, for her treffer han spikeren på hode.
Denne karakteren er litt av en arrogant og hoven fyr, som en rett og slett blir glad i, men i lengden kan karakteren fort legges for hat. Denne romanen er på grense til tung å fordøye, men den filosofiske undertonen gjør det verdt å lese hver bidigste side.
Mats Michael Sandstad har en frekk, hånlige og gretne tone som brer seg utover sidene, som gjør det hele ganske så sjarmerende. Jeg er i ekstase og det er beundringsverdig å skrive slikt om gretne menn.
Det handler om en mann med vaklende selvbilde og frykt for fornyelse, han er slik menn lett blir i løpet av livet. Svært få skriver så livlig som debutant Sandstad. Denne stakkarslige karakteren får deg til å tørke på tårer, og det er med klump i halsen en leser om en mann som «Galleristen».
Krampeaktig ironi finnes det fluss av i «Galleristen», og du ønsker at den ikke tar slutt. Boken er kort, men akkurat passelig. Blir fort ubehagelig å lese om en karakter som skaper hodebry hos deg som leser.
Jeg stortrivdes i forfatterens univers, og den selvgode karakteren, bør læres av.
«På hjørnet av en bygård ligger det et galleri. Der jobber en gallerist med sesongens siste utstilling. Arbeidet krever behersket pleie av både kunder og kunstnere, men ukene frem mot utstillingen skal vise seg å by på hodebry. I et av kunstverkene oppdager han en urovekkende figur, og bedre blir det ikke av at han i kunstens navn stjeler lommeboken til en av galleriets mest pålitelige kunder.»
Allerede fra da jeg leste baksideteksten satt i kursiv var jeg solgt. La oss håpe det kommer flere slike gåsehudfremkallende historier fra denne ganske så satiriske forfatteren. Han er et funn, og en glede for norsk skjønnlitteratur. Vi snakker her om en forfatter som fort kan bli på høyde med Erlend Loe, og andre som skriver slike humoristiske og kvasse litterære verk. Vi trenger flere romaner i denne gaten.