TERNINGKAST 6: Arild Stavrum er en lidenskapelig romanforfatter, og kan det han skriver om, noe som gjør det troverdig å lese.
I «Siste Mann På Rygg» kommer vi tett på kampsporten som til nå for meg var mer eller mindre ukjent, og Stavrum er en mester på det å ta leseren nærmest mulig hvor som skjer, det er neste som en kjenner svetten fra karakterene på matta.
Dette er hans første voksenroman, tidligere har han skrevet bøker for barn. Det at Stavrum har skiftet sjanger er det beste som har skjedd norsk litteratur. Det er ikke vanskelig å skjønne at det handler om bryting og den enorme stå-på-viljen til å vinne.
Som leser knytter en tette bånd til Albert på tjue. Han jobber på brygga i Kristiansund, hvor han trener bryting. Han bor i et lite og slitt hus med mor og to yngre brødre. Faren sin har han aldri kjent.
Forfatteren tar leserne med til 1936, det ulmer i Europa og nazister finnes det allerede nok av. Måten han skildrer tiden på er også noe Stavrum kan, det er så pass realistisk at du slipper å gruble på om det stemmer. Dette er jo fiksjon, men det er ganske fascinerende hvordan Arild Stavrum gir liv til Albert. Faktisk kan denne boken være en motivasjon for seg som vurderer å gi opp.
Det er tydelig at Stavrum har spilt fotball og har vært hovedtrener innen sporten, for han har en slik stil over det hele, at en lett kan reise seg opp igjen og gi jernet igjen. Motet til karakteren smitter over på leseren.
Albert har én konkurrent i sin egen by: Johnny Wiik, rikmannsgutten som er sjefen hans på brygga. Da de var barn, lekte de sammen, nå barker de sammen. I kampen om plass i olympiatroppen. Og det er ikke et hvilket som helst mesterskap, det er de olympiske sommerleker i Berlin der Hitler selv kommer til å sitte på tribunen.
Jeg må bare bøye meg i støvet, Stavrum blander fiksjon og fakta på en slik måte svært få får til. Dette er forfatteren vi trengte i en tid hvor det letteste er å gi seg. Takk for en fornøyelig, energisk og kollosalt god bok Stavrum.
TERNINGKAST 6: Neglebitende og tanngnissende thriller, tyskerne kan være stolt over at de har Romy Hausmann, og vi kan være glade for at Cappelen Damm gir den ut på norsk. Igjen handler det om barn, og vulgære hendelser, og du blir brått revet med.
«Perfect Day» er perfekt lesestoff for deg som ønsker røff og tøff krim, Romy Hausmann er på mange måter tyskernes svar på Stephen King, og er på mange måter Tyskland sin krimdronning. Det er svært få tyskere blant verdens krimlitteratur, og derfor er det en glede å lese Hausmann.
Det er lite å si på fortellerevnen til forfatteren, den er skrevet med en viss glød. Siden Hausmann skriver så godt, er det håp for tyske krimsjanger. Jeg glemmer ikke første thriller fra Hausmann, jeg hadde store forventninger og alle ble innfridd, derfor var det en glede å lese nok en altoppslukende thriller fra en av Skandinavias beste krimforfattere.
Norge har Unni Lindell, Sverige har Camilla Läckberg, Danmark har Sara Blædel og Tyskland har Romy Hausmann, hva har de til felles, de skriver like bra og er landet deres sin krimdronning. En tittel de fortjener alle fire, når de skriver så fantastisk.
For deg med dårlige nerver og fare for høyt blodtrykk, og klaustrofobi, samt deg som ikke tåler harde krimhistorier, da bør du styre unna, men folkens dette er et stykke litteratur du ikke kan gå glipp av. Hun er ganske så intens og grotesk, men det utbroderes i doser, og fordeles utover boken.
Uansett, Romy er en av få forfattere jeg har sett utvikle seg til det bedre for hver bok. Det har blitt mørkere, drøyere og dystrere, men samtidig har det blitt mer underholdende, oppslukende og drivende. Du som leser denne thrilleren kan trøste deg med at det som oftest er verre i virkeligheten. For husk, dette er kun et eventyr.
TERNINGKAST 5: Jeg likte «Polarsirkelen», men enda bedre var «Kallmyren».
Liza Marklund er en av få forfattere hvor det oser selvtillit av blekket, det er skrevet med en slik innlevelse at selv det fiktive føles virkelig. «Kallmyren» har et originalt plott som er en fryd å lese. Det er ikke noe voldsomt vulgær krim, men heller ikke tam, den er skrevet med en såpass stor giv at en lett dras inn i historien.
Det kan virke som om Marklund sin nye serie, er et overskudd av historier fra krimbøkene hun skrev på 90-tallet. Dette er banebrytende krim, «du tror det ikke før du har lest det»-kvalitet over det hele.
Det finnes mange gode krimserier, men «Polarsirkelen» er faktisk en av Sveriges beste gjennom de siste fem årene. I likhet med første i serien, tar også «Kallmyren» overraskende vendinger, før den ender helt uventet. Språket i denne boken er skrevet på en kunstnerisk måte, og litt humor bryter de få øyeblikkene, hvor et brudd er perfekt i forhold til historien. Jeg gleder meg allerede til neste bok.