Forrige sommers bokanbefalinger om du er nysgjerrig
TERNINGKAST 5: Endelig noe helt nytt og forførende fra Jo Nesbø, må ærlig innrømme jeg ikke gadd å fullføre «Blodmåne», sist Harry Hole. «Natthuset» er noe jeg kan like, får bare håpe det blir mer slikt, for Hole har blitt melket nok.
Dette er et sjarmerende, morsom og ganske så ufyselig mareritt mellom to permer. «Natthuset» er en grøsser du bør lese i dagslys, og som er av skikkelig Stephen King-kvalitet. Det er lenge siden Nesbø har lekt seg så mye over tastaturet, og den utømmelige Nesbø har funnet noe nytt, som jeg personlig mener er hans beste sidespor siden «Sønnen».
Om boken står det «det går mange rykter om det ubebodde Natthuset.» Allerede der var jeg solgt, og det er ganske så fascinerende hvilken fantasi som utbroderes på disse 219 sidene. Det går rasende fort å lese denne underholdende kriminalromanen, tempoet er ganske så hevet i forhold til tidligere sidespor fra Nesbø.
Boken tar for seg flere elementer som; ensomhet, mot, ondskap, vennskap, undergang og håp. Det virkelig flyter lett i mellom linjene. Jeg vil faktisk dra det så langt å si at Nesbø skyldte oss denne, for Harry Hole er for oppbrukt spør du meg. Så det er godt med noe nytt, og jeg håper det blir flere slike historier i framtiden.
På lik linje med andre Nesbø-krimmer overrasker han med en alvorlig slutt, og ubehagelige elementer står i kø på rekke og rad. Jeg liker at Nesbø tar seg flere friheter, og klarer å komme seg ut av Hole-sporet, som jeg kaller det. Denne kommer garantert til å falle i smak hos deg.
TERNINGKAST 6: Uten tvil den mest beinharde, bekmørke og intense Alexander Blix og Emma Ramm-krimmen skrevet, men samtidig den med størst personlig preg. Dette er ekte vare fra to av Norges beste krimforfatteren, og en sann leseopplevelse det finnes svært få av innen norsk krim.
«Offer» er den femte, og den mest livlige, og den som har satt størst spor igjen hos meg som leser. Den er verdig en «Riverton»-nominasjon, for inntrykkene er ikke få. Forfatterne har latt både Blix og Ramm modnes i løpet av fem bøker, og de har gått fra å være tilnærmet karikaturer til å bli sjelfulle og menneskelige. Verken Enger og Horst vil karakterene sine godt i denne kriminalromanen.
Denne kriminalroman er om hvilke sår man bærer med seg i livet, og hva man velger å gjøre med dem. Det er ikke til å stikke under en stol at vi får en mix av Horst sin karakter William Wisting og Engers sin karakter Henning Juul, begge folkekjære og rost i skyene ved flere anledninger.
Det er lite sympati å finne mellom linjene når Enger og Horst skriver noe i lag. Leserne kommer i likhet med de andre fire utgivelsene i serien tett på Blix sitt liv, som ikke har vært noe dans på roser, mer som en dans på torner. Språket kunne vært litt mer polert, men plottet er stramt og ubegripelig godt, vi snakker om den heteste kriminalromanen fra Horst og Engers mangeårige forfatterskap.
Håper så inderlig dette ikke er siste fra duoen Horst og Enger, for de overrasker stadig i lag, og ja, noen ganger er det mer varierende å lese Ramm og Blix, enn å lese hva disse to karene skriver hver for seg.
TERNINGKAST 6: Det har skjedd mye i Bjørn Beltø sitt liv siden Tom Egeland introduserte det norske folk for ham i 2001. Med årene har både Egeland og Beltø blitt de skarpeste knivene i norsk krim. Vi snakker krim av internasjonalt kaliber.
Beltø er ikke noen arkeolog som ligger på latsiden, og aldri har Egeland brukt Bibelen så mye som i «666». Elementer fra teologi, historie og nåtid flettes sammen til det mest unike skrevet i norsk krim. Egeland skiller seg ut blant de mange krimforfatterne som holder seg i samme gir bok etter bok, og fornyer seg stadig i tråd med både nåtidens krimstandard. Det er mye som kan skrives krim om, spesielt med tanken på det å bruke Bibelen, så mange historier å ta utgangspunkt i.
Denne gang er det jordens undergang og Johannes’ åpenbaring som står i fokus, lite lystig, men rasende spenning fra første til siste setning. Et meget skremmende scenarioet, som i løpet av 69 korte kapitler skapes gjennom urovekkende skildringer og måpende beskrivelser.
Det overrasker meg stadig hvordan Egeland, som spriker i flere retninger, klarer å koke det hele ned til en heidundrende avslutning. Det er fascinerende hvordan brikkene faller på plass i et puslespill som blir for meg underveis vanskelig å skjønne. Det er først mot den siste delen av boken en skjønner det hele.
Egeland skriver med større livsglede enn de fleste norske krimforfattere, og det er et spektakulært driv i hver en setning, og mellom linjene er det mye som skurrer, men en får som oftest oppklaringen til slutt.
Jeg mener det er på tide med en «Riverton»-nominasjon på Egeland, og kanskje det vanker flere internasjonale priser for denne, det hadde Egeland ærlig fortjent. I «666» utsetter han sin albino arkeolog for det mest intense og hårreisende siden «Djevelmasken», og det er bare å gjøre seg klar til å få frysninger langt nedover ryggen.
TERNINGKAST 6: Utmattende og uforglemmelig, uten tvil Ellen G. Simensen sin beste krim, og det av internasjonal kvalitet. Aldri før har «holder deg på pinebenken til siste slutt» passet bedre.
Hvor spennende kan egentlig DNA-testing være, det finner du lett ut ved å lese «Den navneløse arven», men jeg tror ikke det hadde vært like spennende skrevet av noen andre enn Simensen.
Vi snakker om et ubegripelig plott, urovekkende og uvirkelig til tider.
Vanskelig å tro slik kan skje, det overgår alt, men med Simensen sine energiske fortellerstil med troverdighet til siste ord, får en virkelig følelse av at, ja, dette er noe som kan skje i virkeligheten.
Det gikk flere ganger kaldt nedover ryggen på meg underveis i lesingen av denne feiende gode krimmen. Hun lager bagateller til store problemer med kun få virkemidler. Det eneste jeg ser kunne blitt gjort bedre var språket, med litt finpuss, hadde det blitt en leseropplevelse 100 prosent perfekt.
Simensen er Norges svar på Liza Marklund, og helt klart en av få norske genier innen norsk krimsjanger. Vi snakker i denne kriminalromanen om en hendelse som skal prege karakterene i boken inn i voksenlivet.
Dette er 352 leseverdige sider, og en rimelig smart krim, på lik linje med Hans Olav Lahlum. Simensen er på mange måter kvinnenes svar på Lahlum.
TERNINGKAST 5: Stilsikker, elegant og sitrende samtidskrim, gir deg i små doser frysninger. Overgår selv virkeligheten.
Helt klart den mest spørrende tittelen; «Etterpå er vi alle kloke» innen norsk krim de siste fem årene, nysgjerrigheten var stor da jeg åpnet den nye Svend Foyn-krimmen.
Da jeg hadde lest var konklusjonen min klar, replikkene som Mehlum lirer av seg bærer hele handlingen, noen ganske alvorlige, andre ganske humoristiske, men alt i alt er de alle smarte.
Jan Mehlum gir oss nok en godbit, ikke den mest kompliserte norske krimmen, men like spenstig som han var da den første Svend Foyn-krim kom, 21 romaner tidligere.
Denne handler om maktmisbruk, noe som de fleste Foyn-krimmer handler om. Nesten ingen blant norske krimforfattere kan tematikken bedre enn han, og svært få har klart å skrive så levende om slikt. Noe av det jeg liker best med Mehlums bøker, er det at «rettferdigheten skjer fyllest».
Forfatteren er alltid samfunnsaktuell, og balanserer fint mellom fakta og fiksjon. Den er handlingsmettet, velutviklet og velskrevet, på lik linje med flere av de 20 tidligere Foyn-krimmer.
Mehlum har også med årene blitt ganske så brutal med sin karakter, advokat Svend Foyn er nemlig på vei tilbake, etter nesten å ha blitt drept i en terroraksjon i denne kriminalromanen.
Med denne har han nok en gang bevist at han legger seg på nivå med legendene Sjöwall og Wahlöös. Han er på en måte Norges svar på dem.
TERNINGKAST 5: Glemmer ikke Gøril Emilie Hellen sin debut, den var ubeskrivelig god, og tok grundig og gripende for deg behandlingen av «mentalt forstyrrede» personer i gamle dager.
Nå er hun endelig tilbake igjen, denne gang med en helt annerledes roman. I «Hundreogtretten» får vi et poetisk innblikk i familieforhold, hvor grenser og det å leve i skyggen av en annen er hovedelementer i bunn.
Jeg er sterkt overbevist om at Hellen er en forfatter som kan nå langt, for her får en som leser et vakkert og tankevekkende plott. Noe jeg liker godt med Hellen er at hun fornyer seg, og hun kan sjangeren, og det kun etter to romaner. Jeg gleder meg til å se hva hun skal ta for seg i neste roman.
Her får leserne et helt livsløp, ganske så nåtidspreget, med dine, mine og våre barn. Dette er en tragisk roman i noen tilfeller, og herlig roman i andre tilfeller. Mange vil nok kjenne seg igjen, eller kjenner noe som er typisk disse karakterene.
«Hundreogtretten», mener jeg er verdig en nominasjon til Bokhandlerprisen, for det skal godt gjøres å skrive bedre roman om temaet som handlingsmettende tas opp her. Den er på 272 sider, men kunne uten problemer vært noe lengre, men når det er sagt får hun fram essensen i historien, noe som er å applaudere bare det i seg selv.
Eneste negative er partier med hopping, og det kunne hun gjort noe med, og det ved å utvide sideantall. Men historien er skrevet med livsglede og livsgnist av uante dimensjoner. Hellen går nåtidens Herbjørg Wassmo og fortidens Amalie Skram en høy gang, hvert fall når det kommer til romanplott, og det å gjøre et omspennende plott på få hundre sider.
TERNINGKAST 5: Det finnes romaner som setter spor i deg som leser, og Bror Hagemann sine romaner er slike. Hagemann er en multikunstner av få. «Ved elva» er 250 sider med et bunnløst alvor, om mennesker på randen av sammenbrudd. Når det er sagt er det en finfin historie om liv, død, tro og kjærleik.
Slike leseropplevelser finnes det få av, og en roman jeg mener Hagemann fortjener heder og ære for.
«Ved elva» er det mye å lære av, spesielt med tanken på at det er en kvinne som av gode grunner ikke vil forplikte seg, men likevel ender i et livslangt forhold.
Romanen har noen krim elementer, men er i hovedsak en trist og fin romanse mellom to permer. Vi snakker en av våre fremste samtidskunstnere i bokform.
Jeg har lest det meste av Hagemann, og svært få av nåtidens skjønnlitterære romaner er så gode på å fange de fine og triste øyeblikkene som han. Måtte det komme flere av Hagemann i samme leia, vi trenger forfattere med slik forteller- og livsgnist.
TERNINGKAST 6: En kriminalroman jeg aldri kommer til å glemme, ikke med det første i hvert fall. Zahid Ali overrasker med århundrets mest funny-krim, en forfriskende kriminalroman absolutt alle lett kan finne glede i.
Ali åpner virkelig for at forfattere kan skrive flere humoristiske kriminalromaner, og går fram som et godt eksempel på dette. Boken er skrevet slik at når en leser, at en får følelse at noen leser den for deg. Vi trengte virkelig dette innblikket i det norsk-pakistanske Oslo, og fordommene blir mindre ved å lese et slikt lettlest mesterverk.
«Svaber» er overhodet ingen latterliggjøring av verken krimsjangeren eller flerkulturelle Norge, dette er det mest sjarmerende krimmen lest det siste tiåret, og setter ting i perspektiv med tanken på forskjellen mellom «det pakistanske miljøet og den såkalte overklassen i Norge». Boken er også full av sarkasme, ironi og humor som sparker i alle retninger.
Zahid Ali er like morsom mellom to permer, som foran en mikrofon.
«Svaber» er proppfull med kjappe replikker, overdrevet ironi og humor som får deg til å le såpass intens at tårene trenger på. Jeg tror at dette kan være en finfin starter for de som vurderer krim, om jeg ikke kjente sjangeren, hadde jeg lett fått sansen for krimsjangeren ved å begynne på denne.
Den er overhodet ikke høflig med tanken på forskjellen mellom det pakistanske miljøet og den såkalte overklassen i Norge. Zahid Ali setter fingeren på det han mener er kritikkverdig, og han tar det på kornet.
Tror vi har litt av hvert å lære av å lese denne krimkomedien. Forfatterdebuten til komiker Zahid Ali er kløktig, mystisk, konsis, kompakt, og mer alvorlig enn en tror.
Jeg håper vi får flere leseverdige kriminalromaner med Wassim i hovedrollen, tror det er mer lidenskap hos denne detektiven enn hva som avdekkes her. Uansett får vi som lesere et innblikk i hans store nettverk av drosjesjåfører, skreddere og frisører, ja, et univers som lett kan melkes enda mer uten at det blir kjedelig.