Åtte norske du bør ha med deg på sommerferie
TERNINGKAST 6: En glimrende, glitrende, og til syvende og sist en sørgelig roman fra en av Englands beste samtidsforfattere.
«På innsiden» er genial leseropplevelse, og det på grunn av at forfatteren har klart å blande sakprosa og fiksjon, samt politisk analyse og skrivetips på en kompakt og elegant måte.
Ytterst få biografier er så engasjerende som Martin Amis sin «På innsiden». Det er rett og slett smertelig å lese til tider. Vi snakker graverende saker, og en av britenes beste sakprosautgivelser siden litteratur om andre verdenskrigen ble gitt ut.
Vi snakker bedre enn Winston Churchill sine memoarer.
Det er på mange måter vondt å lese innside-stoffet som en finner mellom disse to permene, preget av sex og filosofi, fyll, realpolitikk og andre pinligheter.
Dette er skamløst skrevet, og det er ganske ofte du himler med øyene over det som er knotet ned på papiret. At det går an å lire av seg så mye grums, og samtidig bidra til forståelse av menneskeheten. Dette er overhode ingen gledelig bok, den er grav alvorlig, akkurat slik en leseropplevelse som dette bør være.
Vi snakker her en kar som har levd høyt og lavt, som overhode ikke hadde noe kjedelig liv, der romantikken kom på toppen av kransekaken av en selvbiografisk tekst.
Som leser bendes du av forfatterens selvhøytidelighet. Her kommer vi tett på et liv, mer tetthet i bokformat skal en lete lenge etter.
«På innsiden» er en Nobelpris i litteratur verdig, hvor en både får sladder og innsikter fra den britiske litteraturens høyborg, lave barkrakker og dype sofaer.
TERNINGKAST 6: Jeg har aldri i hele mitt lange leseliv lest noe lignende, og sprekker av begeistring. Her krysser psykologi og finans på en frydefull måte, det blir ikke mer elegant enn dette.
«Tillit» begynte jeg på med store forhåpninger, og den innfridde så absolutt. Vi snakker et spennende bekjentskap med superrike mennesker. Alle er oppdiktet, men samtidig ganske så troverdig.
Leserne følger Benjamin og Helen Rask, og de få servert et impulsivt forsøk på å skille løgn fra fakta.
Jeg liker at denne romanen er enkelt skrevet, og ikke kjedelig et øyeblikk. Den beviser det faktum at rikdom ikke kjenner noen grense, og at økonomi kan gjøres underholdende.
Mellom disse to permene oser det av engasjement, og boken fråtser over av klisjeer, alle passelig porsjonert.
Denne romanen er vellykket og suveren på så mange vis. Mye er uventet i løpet av disse litt over 400 sidene. Blir denne en gang filmatisert (noe jeg så inderlig håper), så ser jeg for meg den blir flere hakk bedre en «Wall Street».
Jeg vil faktisk dra det så langt å si at denne lesefesten er bedre enn de fleste økonomiske filmatiseringene, det nevnes «The Wolf of Wall Street» og «Wall Street». Den er skrevet på en så forbilledlig måte at en enkelt lever seg inn.
«Tillit» går det også an å lære noe av, den er delt inn i fire deler, som på storslått vis drar leseren med seg på en reise gjennom det 20. århundret. Det er en historie på både godt og vondt, og en utvikling en blir svett av å følge. En får på disse over 400 sidene lært hvordan det hele har endret seg gjennom tiden.
Ingen roman passer ordtaket «money never sleep» bedre enn denne. Dette er et godt eksempel på at kapitalens makt rår over selve virkeligheten. «Tillit» er en roman økonomer bør ta lærdom av.
TERNINGKAST 5: En blir alltid flere hakk smartere av å lese en grensesprengende roman fra Salman Rushdie. «Seiersbyen» er intet unntak, og forfatterens mest kompliserte utgivelse.
Dette er et bemerkelsesverdig mesterverk, preget av flere mytologiske og eventyraktige trekk. Den inneholder flere hint underveis, hvor alle løsningene kommer til slutt.
Kjærlighet, vågestykker og legender er de tre grunnelementene i «Seiersbyen».
Denne romanen gir et usminket bilde av verden, og er grav alvorlig, samtidig så provoserer han fram flere reaksjoner hos leserne med sitt overfladiske og livlige språk.
Rushdie har et frodig språk, og leker seg med ulike klisjeer, som kun er lov i Rushdie sine romaner. Han skriver med en livsgnist svært får forfattere har liknende av, og det er en rød tråd gjennom hele romanen, som Rushdie holder seg til. Her er det overhode ingen snarveier.
Det er alltid en moral i Salman Rushdie sine bøker, og ingen har en så stor kraft som Rushdie. Kanskje det snart er på tide å gi denne ordkunstneren Nobelprisen i litteratur.
TERNINGKAST 5: Førsteklasses skjønnlitteratur, som beviser at Kate Morton er like attraktiv nå som da hun ga ut «Tilbake til Riverton» tilbake i 2008. Glødende om en grufull og sjokkerende drapssak som aldri ble oppklart, leserne bli stående midt oppi det, og da kjenner en ekstra på det.
Det er forbaska at slike gode leseropplevelse ikke vare lenge, for nå det er så bra skrevet går det rasende fort å fullføre.
«Hjemkomst» har et drømmeplott av de sjeldne, praktfullt og storslagent, om en familiehistorie som hviler på en løgn. Nok en gang er romanen til Morton proppet full med vakre beskrivelser av miljøet, fremragende skildringer av karakterene, og fabelaktige krimelementer.
Det er fortryllende hvordan hun med lette virkemidler trollbinder meg som leser. «Hjemkomst» er nok den lengste Kate Morton boken skrevet.
Dette er en familiesaga som spenner over flere generasjoner, og vi snakker ordkunst av høy rang, slik som det var i hennes bok «Klokkemakerens datter» fra 2018. Det går alltid lang tid mellom hver Kate Morton bok, det skulle gå fem år mellom «Hjemkomst» og «Klokkemakerens datter».
Aldri før har ordtaket «Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves» passet bedre.
TERNINGKAST 6: Et historisk mesterverk av episke dimensjoner. Det er storartet hvordan Orhan Pamuk blander krim-elementer som mord og mysterier med roman-elementer som mytedannelse og nasjonsbygging. Det virker så naturlig når han gjør det, neste som det går som hånd i hanske.
Dette er vel Nobelprisvinnerens mest krimaktige utgivelse. Han går dypt til verks, og har ikke spart på noe, her ligger det enormt mye research bak.
Jeg har ikke vært noe stor fan av Orhan Pamuk, men denne, for en fabelaktig historie. Selv om jeg egentlig burde legge den fram meg ved flere anledning, var jeg for nysgjerrig på fortsettelsen, og det kriblet etter å vite meg. Faktisk var ikke nær 700 sider nok, skulle ønske den var lengre.
Kvalitetsmessig er den noen hakk under sett i sammenheng med de forrige hans, men når det er sagt er dette den romanen til Pamuk hvor Nobelprisvinneren leker seg mest.
Det er godt å se at Pamuk kan bryte løst fra det trauste, og heller gi noe som får nakkehårene til å reise seg. Vi snakker om en roman så storslagen av du ikke vil tro det du leser, hvor elementer som mystikk, lidenskap, frykt, skandaler og mord flettes inn på rekke og rad. Boken hadde ikke vårt komplett hadde det ikke vært for de ulike elementene.
Andre forfattere må føle det er en pest og en plage at noen kan skrive bedre enn dem.
TERNINGKAST 6: Underlig, uimotståelig og uforglemmelig om fem skjebner på et tog.
Ganske enkelt plott om familiehemmeligheter og urettferdighet over flere generasjoner, skrevet med en stødig penn. På dette toget tar forfatter Alex Schulman grundig for seg hver enkelt. Den er følelsesladd, og det er lett å føle med dem.
Den får deg som leser, på en filosofisk måte, til å tenke over eget liv. Dette er dristig skrevet, slik som med andre romaner fra Schulman.
Vi snakker om dype og såre skildringer, og dramatiske og fiffige beskrivelser. Alle bøker skrevet av Schulman leses med en klump i halsen.
Folk bør virkelig få med seg denne historien, som er knotet ned på papir mellom to permer. Du og du for en fornøyelse, samtidig som en lett får en klump eller to i halsen. Vi snakker om følsomt og ufølsomt sinn, mennesker med urokkelige meninger formidlet på en svært så sofistikert måte.
TERNINGKAST 5: En ellevill og fengslende roman om begjær og ønsket om å bli begjært. «Jentedyr» er modig skrevet, faktisk den modigste romanen lest på noen år.
Det er svart humor gjennom store deler av boken, det blir ikke mørkere enn dette.
Her er det kraft i hvert eneste litterære øyeblikk, og du innser at enkle virkemidler får deg til å måpe. Imponerende hvordan Cecilie Lind slipper dyret i seg løst, det er mye en undres over i denne romanen, som en til syvende og sist får svar på.
«Jentedyr» har kreative metaforer, og er skarp med tanken på feminismen. Boken handler om kroppsfikseringen, om makten og maktesløsheten som ligger i nettopp det å være jente.
Jeg lærte mye av denne romanen, i hvert fall med tanken på hvilken kraftfull stemme de kan ha i enkelte saker i samfunnet. Denne er mer enn bare ålright.
TERNINGKAST 5: Optimistisk og forfriskende om livet, jeg er ingen lettrørt person, men denne fikk tårene til å renne ned skinnene mine.
En opparbeider seg mange spørsmål underveis, som blir besvart på slutten. En føler med hovedpersonen som har det ille, vi har det godt i Norge i forhold. Abi Daré er blant de mest talentfulle debutantene jeg har lest bok fra.
Denne handler om fjorten år gamle Adunni som vokser opp på den nigerianske landsbygda og drømmer. Med denne romanen innser en at kamper er til for å kjempes, og at en kan nå langt med sitt pågangsmot.
Fremstillingen av Adunnas gamle verden og møtet med rikdom er det igen som har vært i nærheten av. Leserne får en følelse av en ovenfra- og-ned-fremstilling.
Med romanen «Jenta som fikk en stemme» gjør Abi Daré leserne oppmerksom på at selv de mørke øyeblikkene kan lysne til. Den er også med på å spre håp til dem som leser den.
Vi snakker her om en roman du bør lese før du dør.
TERNINGKAST 6: Endelig har transkvinner fått den historien de fortjener, og det mellom to permer. Inntrykkene er mange og plottet er fresht, i denne vakre og rørende fortellingen. Lov meg at du bare nyter denne, for her har vi med en et stykke kunst å gjøre.
Denne romanen føyer seg inn blant en av verdens moderne klassikere, en frekk, øm, provoserende, innsiktsfull og følsom dannelsesreise.
Leser du den får du øyeblikkelig mer respekt for Pride og LGBTQ+-bevegelsen, enn du hadde før du leste den. Denne boken gjør det også enklere å forstå seg på bevegelsen, og hvorfor noen bestemmer seg for å gå det lange steget med å skifte kjønn.
Torrey kommer med de opplysningene som trengs, og går grundig til verks. Den er uimotståelig, med en sylskarp underholdningsverdi.
Jeg mener at denne boken er med på å kvele debatten om de ulike kjønnene, og en finfin avslutning på en unødvendig debatt. Denne leseropplevelsen kan lett ta knekken på «transfober», og gir dem en grunn til å vise respekt, bare de får den lest.
Forfatter Torrey Peters er selv trans, skriver med lettbeint humor og risser ordene inn i hodet ditt. Her får både heterofile eller homofile sin hyllest.
Det er på tide å bli mer tolerant folkens, og «Detransition baby» er skrevet med glimt i øyet. Denne fortjener alle litterære priser den kan få, og så mange lesere så mulig.
TERNINGKAST 5: Forbaska god detektivkrim, skrevet av en meget intelligent forfatter.
Vi snakker her om Finland beste krimforfatter på så mange vis, og en av Nordens mest sjarmerende karakterer; journalisten Saana og politietterforsker Jan.
Skjønner god Backman er en sensasjon, for vi snakker om en forfatter som danker ut Sveriges Stieg Larsson, Danmarks Lars Kepler og Norges Jo Nesbø, i hvert fall når det kommer til nordic noir, og det som har med å sette stemningen.
I denne romanen, som har klassisk stil over det hele, er det ikke heftig vold som står i fokus, og det er mye som tyder på at vi har med en moden forfatter å gjøre. Hun har overbevist meg om at det ikke trenger å bare være vold i krimmen.
Elina Backman er litt poetisk mellom linjene, «Når sporene forsvinner» mener jeg er en «Glassnøkkel» verdig. For vi må tilbake til Agatha Christie for å finne liknende brilliant leseropplevelse. Alle krimforfattere har noe å lære av Backman, og jeg håper det ikke går langt til neste krim fra denne forfatteren.
Kanskje jeg bør lese «Når kongen dør» fra 2022, der var det mer vold og den var langt ifra like tam. Så det er godt å få oppleve begge sider med Backman, og jeg må ærlig innrømme at jeg liker hennes roligste side best.
TERNINGKART 6: Iskald, neglebitende og grufull krim.
Personlig mener jeg 496 sider var litt i det korteste laget. Til tider til å få klaus av, og jeg kan ikke huske å ha lest en så råtøff og røff thriller på lenge. Vi snakker en original og urovekkende action-thriller, som samtidig er meget urealistisk, men som har noe realistiske glimt innimellom.
Dette er en hard og rå start på trilogien om elitesoldaten Mattias Kassian, en karakter som Jack Reacher, Harry Bosch og Gabriel Allon til å virke bleke, og på grensen til barne-TV karakterer. Dette er ikke krim for de som liker det tamt, her er det ikke bare et raskt tempo på slutten, her går det i hundre gjennom hele boken.
Ting rakner for Mattias Kassian i denne thrilleren, og han går til krig uten noe særlig å miste. Dette halvårets beste skandinaviske thriller.
Vi snakker et pinnstramt plott, men for en heseblesende reise. Eksplosive saker som en aldri tidligere har opplevd mellom to permer fra Sverige.
TERNINGKAST 6: Dæven så tøft og rått, dette er nåtidens Stieg Larsson, og pussig er det at litt av handlingen spinner rundt Millennium-serien.
I denne høydramatiske, nervepirrende og ubehagelige kriminalromanen blir festligheter til et blodbad, og folk blir på brutalt vis slaktet. Hadde det vært filmatisert, hadde jeg vært nødt til å lukke øyene. Denne er ikke skrevet for sarte sjeler.
Jeg glemmer ikke «La den rette komme inn» fra 2005, den var det svung over, men den var på langt nær like intens som «Skriften i vannet». Denne er skrevet med en stødig penn, hvor det gnistrer av pågangsmot, fortellerglede og engasjement.
«Skriften i vannet» lover godt, en mer brilliant start på en krimserien skal en lete lenge etter. Vi må faktisk helt tilbake til starten på Johan Theorin sin «Ölandskvartetten» i 2007 for å finne like bra start på en krimserie.
«Blodstormen» er start på noe stort, det vet jeg alt. Jeg svettet meg igjennom denne historien, spesielt med tanken på at overraskelser kom på rekke og rad.
Hadde aldri trodd det var så mye iboende galskap i denne forfatteren, og det at han serverer det mellom to permer er en gave for oss lesere. Her er det ikke spart på noe.
TERNINGKAST 5: Drøy krim du blir forferdet og blek av å lese. For hvordan kan en forene en splittet nasjon, mer desperat blir det ikke.
Vi snakker realistisk vond og et ørlite hån mot dagens verden. Boken er lett å pløye seg igjennom, og tar uforglemmelig for seg politisk kaos, klimakatastrofer og opioid-avhengighet. Det tegner bilde av amerika i et nøtteskall, og noen ganger er det klaustrofobisk å lese.
Jeg skjønner ikke hvordan forfatteren kan skrive så spinnvilt om en forsvinning, og trykke på de flere knappene som skaper hodebry til tider.
Overraskelsene lar ikke vente på seg, og de var svært mange. Aldri før har «du tror det ikke før du leser det» passet bedre, og det er beundringsverdig hvordan forfatteren avslutter det hele. En avslutning du minst venter deg.
For avslutningen er vrien, hvor moralismen trumfer det meste. Det er sjeldent ting settes sånt på spill som mellom disse permene, og jeg håper det kommer noe nytt fra Noah Hawley så raskt så overhode mulig.
Kanskje jeg bør overveie å lese «De som faller» fra 2018 på ny, som jeg synes var noe tammere, sammenliknet med denne.