TERNINGKAST 6: «Røde fare» av Helene Alice Nortvedt er en bunnsolid debut, som glupt tar for seg bånd og grenser som trekkes mellom mennesker.
Boken har ikke akkurat det beste omslaget, så aldri før har utrykket «En skal ikke dømme en bok ut i fra omslaget» passet bedre enn i dette tilfelle.
Nortvedt har skrevet en rørende og gripende bok om Evy sin søken etter sin tidligere stefar Rune. Det finnes svært få romaner som tar for seg forholdet mellom en stefar og en stedatter. Jeg mener det var på høy tid å få en slik roman, men en historie som er inn i tiden.
Liker du Vigdis Hjorth sin litteratur, da kommer du garantert elske «Røde fare».
Boken er på 192 sider, og det er lite pjatt mellom linjene. Her er det rett på sak, og ja, det er lett å føle med karakterene. Får så inderlig håpe at Nortvedt følger opp og holder seg på samme nivå.
TERNINGKAST 5: Jeg har aldri hatt sansen for konspirasjonsromaner, mange har jeg slitt meg igjennom. Jeg har så klart lest det meste av sjangeren som er gitt ut, men ingen har truffet meg så godt som Lena Andersson sin «Koryfeene». Tidligere har hun skrevet romaner, men dette er en høydare i hennes litterære katalog.
Andersson underholder på en nøktern måte, og sjokkerer ved å konspirere om løgn og sannhet, noe av det er også rimelig provoserende og engasjerende, men på en ganske så drivende måte. Vel noe kunne nok vært tonet ned, for Andersson stikker hånden sin inn i et vepsebol ved å skrive om Palme-mordet på en 50/50 - humoristisk og alvorlig.
Forfatteren berører et tema som enda er ømt blant svenskene, og morer og leker seg med. Det er tydelig at denne svenske forfatteren er samfunnsengasjert, og bruker satiriske og ironiske virkemidler for å skape den ultimate konspiratoriske leseropplevelsen.
TERNINGKAST 5: «Skår» er et litterært håndverk av den sjeldne sorten, hvor forfatter Ellis leverer en historie bedre enn hans tidligere sprell. Det handler denne gang om tapt uskyld, sjalusi, besettelse, sex og mord, og på en unik måte sees dette gjennom øynene til 17 år gamle Bret og hans venner.
«Skår» en berg-og-dalbane av en bok, og er ganske så nervepirrende til tider, spesielt med tanken på det sexy ordbruket og de legendariske trekningene tilbake i tid.
Eneste «Skår(et)» i gleden er lengde, kunne lett vært noe kortere hadde det ikke vært for at forfatteren elsker å skildre ting. Det blir tilnærmet kunst når Ellis utbroderer det hele.
Det er ikke tungt å lese, alle sidene flyr avsted når en begynner å lese.
Fint er mange av skildringene, det skaper et bilde hvor Ellis er en av nåtidens beste å skildre, men noe kunne til fordel vært kuttet. Håper ikke dette blir Ellis siste, måtte det komme flere.
TERNINGKAST 6: Sam Loyd folkens, det beste som har skjedd britisk krim siden Craig Russell.
Glemmer ikke hans første bok «Minneskogen», den ga meg hjertebank og jeg bet negler så intens var den, faktisk den mest intense psykologiske thrilleren lest i fjor.
«Kjølvann» er perfeksjon, og en forfriskende thriller svært få har vært i nærheten av å skrive tidligere.
Boken er like skummel som flere av Alfred Hitchcock sine verk. Loyd er en dristig forfatter med mye på hjerte og porsjonerer spennende elementer i riktige doser. Den er skrevet slik at når en først har startet å lese glemmer en tid og sted, du sitter klistret og håper bare den vil vare inn i evigheten. Det er lett å bli besatt av slike grøssende historier.
TERNINGKAST 6: Thomas Korsgaard er Danmark svar på Karl Ove Knausgård. I denne følelsesladde romanen menger forfatteren seg i beskrivelser som er svært sjeldent kost i romaner. Dette er en sylskarp roman, med svært mange overraskende vendinger.
Ingen har skrevet så treffende om fattigdom i utkanten av det danske velferdssamfunnet tidligere. Det gjør vondt å lese hvordan pengene rår. Jeg levde meg såpass inn at jeg kjente på en indre sorg på vegne av karakterene. Det er en bok som lett går inn på deg som leser.
Boken er fenomenal og en forfatter jeg virkelig gleder meg til å lese mer i fra framover.
TERNINGKAST 5: Dette er en fæl roman, et mesterverk av få. En forfatter med et kaliber svært få kan skryte på seg. Denne boken var alt annet en fornøyelig, den fikk meg provosert flere ganger, og fikk meg til å tenke hvilke konsekvenser dette hadde gitt i virkelighetens samfunn. Vi snakker om en fortelling om gangstere og elskere, falske venner, forbudt kjærlighet og korrupsjon.
Boken er banebrytende, fartsfylt og beundringsverdig, skrevet av en raus forfatter som tar leserne med ned i det mørkeste av det mørkeste, i karakterenes og sitt eget bekmørke sinn.
«I syndens tid» gjør en som leser opprørt og byr på et sirkus av svette skildringer og grensesprengende beskrivelser. Ingen tar det å synde bedre på kornet.
TERNINGKAST 6: Grethe Bøe debuterte med den iskalde og intense «Mayday» for et par år siden, nå er hun tilbake.
For hennes debut ble hun nominert til «Bronsekniven».
Boken «Snøleoparden» er på lik linje med «Mayday» filmatisk skrevet, og flere hakk forbedret når det kommer til karakterskildringer og miljøbeskrivelser. Jagerflyger Ylva Nordahl er blitt mer karakteristisk og mindre karikatur. I tillegg har det iskalde landskapet har blitt mer forbilledlig.
Bøe skriver med en nerve, og fortsetter med sitt tempo og sine overraskelser. I tillegg er boken «Snøleoparden» like drivende som hennes forrige. Det finnes få kvinnelige helter i norsk krim, av alle som finnes er Bøe sin Nordahl blant mine topp 3.
«Snøleoparden» er skremmende aktuell, umåtelig god og setter ting i perspektiv. Ylva Nordahl er på en måte Norges svar på James Bond i en kvinnelig utgave. Hun får faktisk Bond til å virke blek, blodfattig og blærete. For Nordahl er noe for seg selv.
Grethe Bøe holder på en nerve som skyter fart opp i uante dimensjoner og som overraskende avslutter med et klimaks svært få ha sett lignende i nordisk krim. La oss få sagt det klart, kjøpe Bøe sin nye bok, er en leseropplevelse verd alle penger i gull.