Alle fire får terningkast 6!
Vinner av «Sølvkniven 2020»
BOKANMELDELSE AV «FRITT VILT»: Endelig er Sølvkniven-vinneren for 2020 ute med ny urovekkende, saftig og noenlunde klaustrofobisk krim. Det skulle ta sin tid før Agnes Lovise Matre kom med noe nytt, men «den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves».
Matre er blant våre beste krimforfattere, det skal mye til å levere slik en kvalitet som hun gjør. Absolutt alle forventninger innfris, for når en forfatter bruker tre år på ny krim, er det mange forventninger før en begynner å lese.
«Fritt Vilt» er forfriskende, rå og noen elegant, et nytt pust fra Haugesund-forfatteren som bare er en fornøyelse. En gavepakke til oss krimelskere, og kanskje en døråpner for dem som ikke har likt krim. Vi snakker her perfekt krim på alle vis, det merkes at forfatteren har fått nytt giv på den stunden det har tatt å skrive denne.
Aldri før har Agnes Lovise Matre skrevet en så mørk og tragisk vinklet historie. Her ligger det troverdige og bekmørke gjerninger i bunnen, og ungdomsproblematikk er hovedelementer i denne gravalvorlige krimmen.
Selv om Matre fanger mye, er nok dette kun toppen av isfjellet. Det virker som om forfatteren har gått grundig til verks med temaet, hun fillerister deg, og boken bærer tydelig preg av at den er skrevet av noen som har kjennskap til ungdommen.
Matre kunne nok gått mer «fritt vilt», uten å overdrive angående temaet, men da hadde det kanskje blitt litt for brutalt, her er det passelig med vold, som gjør den drivende god, og «Fritt Vilt» har alt hva en krimbok skal inneholde.
Nok en gang klarer hun å fange hun leserne fra første side i denne komprimerte og velfungerende kriminalromanen.
Hun har en stødig penn, og tar for seg den ungdomsverdenen med deling av nakenbilder og dop på en meget troverdig måte. Dette innblikket er skremmende saker. Dette er en tankevekker, som faktisk bør leses av lærere, for de trenger en innsikt som dette.
Boken bærer preg av en forfatter som kan sakene, og som har stort innblikk i ungdommer liv. Leserne kastes inn i handlingen med en gang, og korte kapitler gjør slik at en bare må lese neste kapittel. Det er umulig å ta pause, noe som gjør det vanskelig med et pust i bakken eller to.
Les hva jeg skrev om romanen hennes
BOKANMELDELSE AV «LIKSTEINEN»: Denne krimmen gir deg bakoversveis, et usedvanlig godt krimhåndverk med de mest uhyggelige stemninger. Reiersgård har en fin penn, og det er sjelden noe slik i krimmen treffer deg som leser. Kanskje ikke noen krimfortelling du leser før leggetid, og et etterlengtet comeback.
Forrykende krim som trollbinder, og som virkelig setter tankene igang. Lite viten er du på sluttene, trådene i motivet går i alle retninger inntil slutten, da er det meste løst. Så ingen spørsmål forblir usvarte.
Det skulle ta lang tid før Marit Reiersgård tok til vett og kom med ny krim. Det er jo tross alt den sjangeren hun kan best, og som hun har blitt nominert til Rivertonprisen for en gang i tiden.
Svært få kan konstruere et plott så bra som henne, og det er appetittvennlig fra første setning. Noe annet som er ganske bra med Reiersgård er at hun tar leserne veldig nært åstedet, en får nærmest følelsen av å være tilstede.
I «Liksteinen» skal en til en leilighet i Drammen, hvor en mann blir funnet død innelåst i en rosemalt kiste fra 1800-tallet. Det bygger seg intenst opp mot et iskaldt drama i en liten bygd i Hallingdal. Intrigene i denne krimmen får deg til å bite negler.
Med få pennestrøk skaper hun de røffeste scenene, som porsjoneres perfekt utover de nær 400 sidene. Reiersgård er nådeløs og hva som utspiller seg mellom linjene borer seg fast i hode ditt og blir værende opp mot et klimaks.
Hennes «Liksteinen» berører like mye leserne, som hennes forrige har gjort. Dette er en krim en «Bokhandlerpris» verdig, og jeg er overbevist om at denne kommer til å selge godt. Dette er krim fra øverste hylle.
Les hva jeg skrev om hans forrige krim
BOKANMELDELSE AV «PEGASUS»: Spenstige og fornøyelige saker fra Øystein Bogen. Han imponerer igjen med sin verdenspolitiske innsikt. Det er mye å lære av Bogens thriller, og en gåsehud-alarm er på sin plass i denne konspirerende og svært så grensesprengende thrilleren.
For sin thrillerdebut «Zetaviruset» ble Øystein Bogen nominert til debutantprisen «Bronsekniven 2023». I år er han ute med sin tredje thriller «Pegasus».
Holder samme nivå som hans to tidligere utgivelser. Bogen var opprinnelig sakprosa-forfatter, og personlig mener jeg han kan bedre prosa enn sakprosa, det er min mening.
Skarp penn, det har Borgen vist han har lenge. Han er også ganske effektiv, hvor spenningen løper galopp mellom sidene.
Den er rimelig aktuell, og det er tydelig Bogen bruker sine erfaringer fra yrket sitt for å skape den perfekte balanse mellom fakta og fiksjon.
Boken åpner med at den norske ambassadøren til Russland blir funnet død på sitt kontor. Den får virkelig pulsen til å øke, for dette er skremmende saker. Bogen har blitt Norges svar på britisk-irske John le Carré. Han var akkurat det vi trengte på norsk thrillerhimmel.
Hver en thriller fra Bogen er friske pust i sjangeren, og han er nådeløs i sin måte å legge ting fram på, for seg som er redd for situasjonen utenlands med Russland og Ukraina, så er det kanskje greit å droppe denne, selv om det er fiksjon.
Bogen er ganske vill i å legge fram plottet på, ganske røff i kantene når det kommer til dialogen, ganske nyskapende når det kommer til karakterene, og ganske fornuftig i måten det porsjoneres ut spenningen, volden og den uhyggelige stemningen på. Det er bare å ta av seg hatten, bør virkelig vurderes som nominert til Rivertonprisen.
BOKANMELDELSE AV «SKYGGEADVOKATEN»: Du verden, kanonbra levert! Akkurat slik skal en debut skrives, og «Skyggeadvokaten» er skrevet med brask og bram.
Vi snakker høyttravende og brennaktuell krim, som den overraskelser løper galopp med de spennende elementene, og på toppen av det hele er den kolossalt ambisiøs. Det er med på å få pulsen til å øke. Den er også skrevet med et lite snev av bitterhet, men det er godt driv, det takket være et levende språk.
Mesterlig skrevet, skulle nesten trodd Eva J. Stensrud hadde drevet med dette i en årrekke. Hun virker ikke som noen debutant. Klisjeer er det en del av, men der hvor Stensrud bruker dem, passer de perfekt.
Det er skremmende hvor virkelighetsnær den er, utmerket fra første til siste side. Det ligger mye research bak denne helstøpte debuten.
Eva J. Stensrud er på mange måter vårt kvinnelige svar på Tom Kristensen, han også røsket tak i saker liknende dette;
Bakteppet til denne krimmen er Khomeinis maktovertakelse i Iran i 1979, som tvinger en norsk ambassaderåd i Teheran og hans iranske kone på flukt, sammen med medlemmer av hennes familie. Da jeg leste dette var jeg solgt.
Dette er en gløgg forfatter som setter lys på noe tildels ukjent. Beundringsverdig hvordan Eva J. Stensrud briljerer mellom linjene. Dette er en murstein av en kriminalroman, men for en pangstart på et forfatterskap, jeg bare gleder meg til mer fra Stensrud.
BOKANMELDELSE AV «MIN VENN, ALICE»: Lenge siden jeg har lest en så bra psykologisk thriller, dette er en som kan sin sjanger. Ingen har tidligere vært i nærheten av å bringe leserne så dypt ned i et forstyrret menneskesinn. Tror neppe noen kommer til å være i nærheten seinere heller.
«Min venn, Alice» er forbilledlig skrevet, med visuelle virkemidler som gjør at nakkehårene reiser seg. Dette er 320 sider jeg med glede anbefaler videre. Den bærer preg en kunstnerisk visjon, som får deg til å rynke øyenbrynene.
Noe annet som er bra med denne thrilleren er språket, det gjør slik at handlingen flyter lett. Noen billige poeng, og noen snarveier er tatt, men de gangene det gjøres av forfatteren går det greit. For den har korte kapitler, som gjør det enkelt å bare ta et til, og plutselig er siste side slukt og permene smekket sammen.
Historien berører en som leser, spesielt når det handler om; en babyforsvinningssak fra 90-tallet. Det går kaldt nedover ryggen, og en må bare få oppklart det hele øyeblikkelig, derfor er det forferdelig vanskelig å legge den fra seg.
Uansett, dette er nok den mest spesielle, og unike psykologiske thrilleren skrevet av en nordmann noen sinne. Jeg tar av meg hatten, og bøyer meg i støvet, får ikke denne noen som helst anerkjennelse, da skjønner jeg ikke noe.