TERNINGKAST 5: Malin Persson Giolito er uten tvil Sveriges skarpeste krimforfatter, og har igjen skapt et sylskarpt plott med boken «I dine hender».
Juridisk er Giolito på samme høyde som John Grisham, bare at hun er ikke i nærheten like traust og kjedelig som advokatforfatteren fra Amerika. Med Giolito er det mer underholdningen som står i fokus. Hun er også mange hakk bedre enn sin far Leif G.W. Persson, som var en mester i å skrive en gang i tiden. Det kan virke som om hun har fått noe hjelp eller hentet inspirasjon, siden noe minner om faren inni mellom.
Giolitos måte å skrive på overgår de aller fleste svenske krimforfattere.
Karakterene som er skapt er langt i fra karikaturer, deres personlighet gjør inntrykk og du som leser sitter igjen med en fascinasjon. Jeg tørr å påstå at dette er en krim som engasjerer og drar leserne inn i det mørkeste av menneskesinnet. For det kan være ganske bekmørkt i Giolitos litterære univers, noe hun har vist tidligere gjennom bøkene «Prosessen» og «Størst av alt».
«I dine hender» handler om unge gutter, og hvilke konsekvenser et mord får. Det er alltid vondt når barn og unge blir karakterer i krim, men Giolito er varsom, noe som jeg mener er smart i dette tilfelle.
Noe som gang på gang går igjen i Giolito sine krimbøker er svakhet i rettssystemet, noe som er helt motsatt hos Grisham. Du kjenner jo på en skepsis for rettssystemet etter å ha lest Giolito sin krim, og kjenner på et indre raseri når du tenker på at dette kan være mulig. Heseblesende tar hun for seg dette på en eksepsjonell god måte de aller fleste forfatterkollegaer av Giolito kan drømme om å få til.
Språket er muntlig, handlingen er livlig og karakterene så realistiske og troverdige at du lett kan se dem for deg, og kanskje du kjenner noen som er tilnærmet lik disse karakterene. Uansett, dette er en fornøyelig krimbok det står prestisje av å skrive. Måtte det komme flere slike litterære påfunn fra Malin Persson Giolito i framtiden, for her toppet hun sine tidligere utgivelser og vel så det, på så veldig mange måter.
TERNINGKAST 6: Brutaliteten vil ingen ende ta, i noe som er Kepler sin beste utgivelse siden «Hypnotisøren».
Jeg hadde faktisk gitt opp Kepler etter forrige, men tenkte jeg måtte gi denne mursteinen en sjanse. Samme med forfatterne, tenkte at «de må da skrive bedre enn Speilmannen, for den var elendig». Det valget angrer jeg ikke et sekund på.
Spenningen koker i Lars Keplers nye bok, og volden er såpass intens at det nærmer seg kunst. Det er til tider på nippet til å være ekstrem vold og du tenker; «hvor vilt kan det egentlig skrives». Uansett er det enda futt i Kepler, som gang på gang byr på saftige og heftige beskrivelser. Du skal lete lenge etter noe som skriver såpass heftig som dette ekteparet. Noe kunne de selvsagt vært foruten, men helheten gjør det til noe svært få klarer å skape.
Det er dristig å skrive slik uutholdelig spenning, hvor det meste tekniske er på plass, og der blodige skildringer er bærebjelken for et vulgært univers. Andre nordiske krimforfattere når ikke til knærne på Kepler når det kommer til vold, Jo Nesbø sin «Panserhjerte» blir barne-TV i forhold.
Kaldblodig går en gjerningsmann rundt og du lurer hele tiden på hva neste trekk er. Det er en smart morder, som planlegger ni drap. Han er kynisk, kald og skyr ingen midler, og virkelig noe for seg selv, en seriemorder som mer eller mindre er umulig å stoppe, kanskje neste offer allerede er fanget i edderkoppnettet.
Det forbauser meg hvor stor variasjon det er i kvaliteten på Kepler sitt forfatterskap. Uansett om du liker Kepler eller ikke, du bare må oppleve dette mesterverket av en krimbok der bekmørk dialog og blodrød vold er selve grunnpilaren i historien, og ja Kepler utsetter sine karakterer for det verst tenkelige når det kommer til hardbarket vold. Dette er ingen bok for sarte sjeler. Det virker nesten som at Kepler koser seg når de utsetter sine karakterer for utmattende flukt fra drapsmenn og utspekulert vold, det kan virke som om dette er deres måte å få liv i dem på.
Ser en på volden er det ikke et eneste sekund med kjedelig lesestoff, men jeg likte «Edderkoppen» siden her var volden porsjonert ut på en ganske så elegant måte. For mange av bøkene til Kepler blir det for mye vold over kortest tid. Jeg har fått sansen for Kepler igjen, måtte den niende bli mye bedre.
TERNINGKAST 5: Friskt fra Guillou, noe helt nytt, og en god overgang fra århundret serien. Jeg savner allerede persongalleriet i den 10 bok lange serien om «Det store århundret!». Se bort i fra serien om Arn, var bøkene med familien Lauritzen det desidert beste fra forfatteren. Men nok om dem, og over til «Den som drepte helvetes engler», noe som er krim i verdenseliten.
Det som overrasker meg med Guillou i denne boken er miljøskildringene, de er denne gang på grensen til kunst. Noe som den svenske forfatteren skal ha for, så er det hans fabelaktige måte å skrive i jeg-form. Det gjør at en som leser knytter sterkere bånd til karakterene og gjør det lettere å leve seg inn i handlingen. Boken har et genialt og enkelt plott som gjør at boken er umulig å legge fra seg, jo lengre en kommer ut i bokens 352 sider, jo mer opplagt blir handlingen. Den har svært få karakterer å holde styr på, noe som jeg synes var ganske greit, for bøker med mange karakterer er som oftest vanskelig å lese.
Fortellerteknikk til Guillou gjør at en lett lever seg inn i historien, og vold er ikke det forfatteren bruker mesteparten av tiden sin på å skrive. Guillou har i bunn og grunn aldri vært den helt vulgære forfatteren. Jeg har den oppfatning av at vold ikke er Guillou sin sterkeste side. Han bryr seg heller om å skape troverdighet i historien og danne leserne et uforglemmelig bilde.
Jeg liker krim som ikke er så vulgært, men da skal de ha noe annet som bærer historien, og det denne kriminalromanen har er karakterer du virkelig får sansen for allerede fra første side.
Boken handler om den pensjonerte veteranjournalisten Erik Ponti som havner i kampen mot ekstrem og velorganisert kriminalitet. Det gjør også hans gamle venn, den tidligere etterretningsoffiseren Carl Hamilton. De havner snart i et begivenhetsrikt eventyr hvor ikke bare livet står på spill. Jeg har ikke vært fan av Carl Hamilton tidligere, men føler i tospann med Erik Ponti, at de utfyller hverandre. I tillegg kan det virke som at Hamilton er mykt litt opp med årene, noe som jeg også likte veldig godt.
Gjennom 352 sider byr forfatteren på en rekke overraskelser og cliffhangere. Jeg likte måten denne boken slutter på, ligger an til å bli en god serie med Ponti og Hamilton dette her.
TERNINGKAST 6: Gjør det klar til en fortryllende og trollbindende tidsreise tilbake til år 1859. Dette må være årets beste roman, en ganske så fornøyelig leseopplevelse, jeg skulle ønske var betraktelig lengre. Etter at boken var ferdig, drømte jeg meg bort til universet. Denne kommer jeg ikke til å glemme med det første. Dette er en bok som passer for absolutt alle, den er drivende god, og dramatikk på høyde med verdenstoppen innen romansjangeren.
Ingrid Arvola er en forfatter av mange ord, og «Kniven i ilden» er uten tvil Ingeborg Arvola beste. Brita Caisa Seipajærvi spenner på seg skiene og går den lange veien fra Finland til Norge med de to sønnene sine. Brita Caisa har stått i kirketukt for omgang med en gift mann. Hun kan helbrede dyr og mennesker. Målet for reisen er Bugøynes, der det sies at havet koker av torsk.
Er det noe vi nordmenn liker så er det snø, og Arvola skaper et vinterlandskap svært få ha klart å skape. Den er kald, men samtidig altoppslukende. Heldigvis lover Arvola og forlaget flere i serien jeg helst skulle ønsket å flykte inn i historien.
Det forfatteren skal ha ekstra for er natur-beskrivelsene, kunstnerisk danner hun et bilde som ingen andre klarer av snødekket landskap. Det handler om en flukt med to sønner, så alvoret kommer fram mellom linjene i teksten, en kriminell handling som den dag i dag ikke er ulovlig. Det er vondt å følge denne kvinnen som gjør alt for å sikre sitt eget liv.
Forfatteren har gjort en formidabel jobb, det at boken ble premiert med Brageprisen skulle bare mangle. Dette er en bok som lærer oss like mye om hva familie betyr, og hvilke konsekvenser en kriminell handling kan gi. Det er ikke noe Nobelpris-kandidatur, men ikke langt unna, for den har det meste en roman bør inneholde, og enda litt til. Virkemidler svært få har klart å putte inn i en roman, uansett, vi er heldig som har så dyktige forfattere som Arvola i Norge.
Forfatteren skriver så forbilledlig som gjør historien så filmatisk. Her får en lukte blodet etter reinslakten, kjenne smaken av multene, føle kulda fra snøen og varmen fra bålet.
TERNINGKAST 3: «Jul på himmelfjell hotell» blir litt for søtt og tregt for min del. Jeg er enig i at dette er en «julete» feelgood roman, men ikke nok til at jeg kommer i julestemning. Kjersti Herland Johnsen har skrevet bedre romaner før.
Uansett, dette er den eneste juleromanen jeg kommer til å lese i år. Ikke på grunn av at jeg hater jul, men på grunn av at det ikke er helt min sjanger. Når det er sagt er dette en «midt-på-treet» roman, for den er idyllisk og gjør at du som leser kommer i godt humør.
Karakterene blir karikaturer i romanen, og det kan virke som om forfatteren har hatt størst fokus på å skape julestemningen, og derfor glemt å gi liv til sine karakterer. Når det er sagt er det ganske så sjarmerende å lese hva forfatteren legger i julestemningen. I tillegg har det et ganske så enkelt plott der gamle hemmeligheter, knuste drømmer og nye sjanser er hovedessensen i historien.
Da jeg leste at det handlet om «fjellklatreren og ekspedisjonslederen Ingrid Berg som vender hjem fra det store utland for å overta ledelsen av Himmelfjell hotell» ble jeg ganske nygjerrig, og angrer ikke på at jeg leste boken.
TERNINGKAST 5: Det er skrevet en rekke bøker om Kompani Linge opp igjennom, men svært få om kaptein Martin Linge personlige liv. «Flammer og regn» er en uforglemmelig roman om krigshelten, som ender med en avslutning som får deg til å tørke på tårer.
Dette er 415 sider du sent vil glemme. Det er spenning gjennom store deler av romanen, noe som forfatter Øystein Wiik har vist at han mestrer tidligere, men det å skrive kjærlighet, er noe forfatteren overrasker med i denne romanen. Han er ikke like flink til å ta for seg de romantiske partiene i boken, som de spennende partiene i boken, men det er ikke langt i fra. Det vil si, hold deg til krimsjangeren Øystein Wiik.
Jeg har lest en del bøker om Kompani Linge og har kjennskap til Martin Linge, jeg føler boken til Wiik inneholder en rekke ukjente fakta som gjør dette til en unik fortelling om krigshelten, spesielt hans forhold til britiske Rosemary Reed var ukjent for meg. Uansett er dette en roman som passer de aller fleste, det er skrevet en rekke romaner om andre verdenskrig, men ingen er på langt nær like bra som Wiiks historie. Dette er en historie som bør leses seint, for du vil angre på at du ikke tok det roligere når boken er ferdiglest.
Tusen takk Øystein Wiik for at du skriver så sabla godt, språket flyter lett og historien retter ikke søkelys på det tragiske først og fremst, men om et innholdsrikt liv på både godt og vondt. Tror denne garantert vil falle i smak hos dem som liker romaner og krigslitteratur. I tillegg er dette Wiiks bidrag til å ikke glemme krigen, og jeg tror at denne vil berike folk i årene framover. Jeg tror også at yngre lesere vil dra nytte av denne og «Flammer og regn» er en fin nybegynner bok for deg som ønsker å bli kjent med den fem år lange krigen.
TERNINGKAST 6: Tore Strømøy overrasker med en trollbindende og mystisk ungdomsbok, en eventyrlig historie som er såpass filmatisk skrevet at den vil vekke leselyst hos det yngre publikumet som til vanlig ikke liker å lese.
Jeg håper så inderlig ikke at «Jakten på den Den spanske juvel» er siste bok fra Strømøy, og at serien Jakob og faren hans, den verdensberømte arkeologen Roger Ravn avslutter med dette.
Tore Strømøy blir på en måte ungdomslitteraturens svar på Tom Egeland. Den starter ganske så rolig, vi skal bli kjent med persongalleriet før det hele tar seg opp. Selv om dette er ungdomslitteratur så er et eventyr som passer folk i alle aldre. Den er full av overraskende mysterier og mørke hemmeligheter. Jeg trodde faktisk ikke Strømøy kunne skrive så hinsides bra så dette.
Det er noen fengende med saken Strømøy skriver om her. I likhet med TV-programmet hans «Tore på sporet», er han også her på sporet etter en spansk juvel.
Tom Egeland nevnte jeg innledningsvis i denne anmeldelsen, og ja Egeland selv skrev ungdomsbøker, omtrent av samme kvalitet som Strømøy sin bok. Strømøy fortalte i et intervju at han har latt seg «inspirert av folk han har møtt i virkeligheten», og det tror jeg på, for på måte karakterene er skapt på virker det som om forfatteren har et nært forhold til dem.
Dette er en fantastisk første forsøk på å skrive ungdomsromaner, og jeg håper det kommer flere. Jeg er klar til enda flere litterære eventyr fra deg Strømøy.
TERNINGKAST 5: Noen diktbøker er vanskelig å glemme, Christina Lønø sin er slik.
Boken handler om hvor langt ned i mørket du kan havne, og gir håp om at livet kan snu. Det kan ikke være enkelt å skrive en slik personlig diktbok. Boken er proppet med dikt om Lønø sine år som alvorlig psykisk syk, som startet i en alder av 15 år.
Jeg måtte tørke tårer opptil flere ganger underveis i denne diktboken, og en som leser kommer ganske så tett på forfatteren. Skulle nesten trodd dette var en selvbiografi, og det er det også, bare i diktformat. Dette er en forfatter som virkelig har noe for seg, og skiller seg såpass mye ut at hun overhodet ikke drukner i mengden av diktbøker. Jeg mener virkelig dette bør bli pensum på de aller fleste skoler, ungdom bør ha denne lett tilgjengelig. For det er mange som sliter, og Lønø sine skildringer kan virkelig hjelpe dem på veien mot et bedre liv.
Jeg er mektig imponert over diktenes innhold, og måte Lønø får frem mye på minst mulig tekst. Det skal hun ha applaus for. Jeg gleder meg allerede til neste bok, fortsetter hun å skrive så nakent og åpent, kan dette bli en av våre fremste diktere, for framtiden er allerede lagt for denne forfatteren, og den er mye lysere enn det mørke innholdet i «Mørkets nærvær».
Takk for at du skriver så troverdig og godt om det du sliter og har slitt med Lønø, jeg bøyer meg i støvet for den fantastiske forfatteren du allerede har blitt. Tror de allerede etablerte dikterne kommer til å slite i kamp på bestselgerlistene i årene som kommer, for det er ikke mye som skal til før vi ser deg øverst på bestselger listen og nominasjon til diverse priser. For som sagt, framtiden er rimelig lys for deg Lønø, ikke gi deg, skriv mer er du grei.
TERNINGKAST 5: For de som liker Ken Follett sin historiske serie «Stormenes tid», Jan Guillou sin historiske serie med Arn i hovedrollen og Bjørn Andreas Bull-Hansen sin kritikerroste Jomsviking-serien, bør Lill Heidi Opsahl sjekkes ut.
«Glassdronningen» tar på en historisk måte for seg konfliktene som formet Norge, Sverige og Danmark på 1300-tallets begynnelse. Dette er en bragd av en debut, og et ganske fascinerende stykke Nordisk historie. På en ganske finurlig måte har forfatteren skapt et plott full av historiske fakta og fiksjon.
Dette er en storslagen debut, hvor forfatteren har tatt seg flere friheter. En leseverdig roman, men ganske så krevende å holde styr på alle karakterene og stedene. Det er forøvrig det eneste negative med boken. Jeg er mektig imponert over språket, selv om det er vanskelig å holde styr på enkelte ting, flyter språket lett og det går noen sider før historien tar seg opp, og da tar det seg kraftig opp, for det er ikke spart på noe i denne heidundrende gode romanen.
Jeg tenkte den kom til å bli heftig, for vikingromaner er som oftest det. Selv om det ikke er av de mest brutale romanene jeg har lest i den sjangeren, bød forfatteren på ganske så blodige detaljer, men ikke så grusomt at det ble vondt å lese, og Opsahl kunne godt ha skrudd det et par hakk opp. Kanskje hun byr på mer vikingvold i neste bok.
Opsahl har skrevet en filmatisk roman, og jeg håper virkelig det blir flere i denne serien. Jeg er overbevist om at denne forfatteren kommer til å nå langt. Det er tross alt veldig inn i tiden å skrive slike romaner som «Glassdronningen».
TERNINGKAST 6: Frøydis Lilledalen debuterte i fjor med «Noe av det beste jeg har lest av en debutant», og allerede da visste jeg at dette var en forfatter vi kom til å høre mer fra. Nå er hun ute med «Mødrenes synder» som fortjener seks øyne på terningen. Igjen møter leserne politiførstebetjent Jonas Bø og psykologen Petra Hassel.
Det at kapitlene er korte og avslutter åpent, gjør at dette er en bok du freser igjennom. Dette er krim der heseblesende spenning ikke er fokuset, dette er krim der detaljene er viktigere. Jeg synes det er litt godt i blant med litt treg krim, så lenge den er fengende, og Lilledalen skal ha for at hun skriver med driv. Leserne blir kjent med de flere karakterene på godt og vondt.
Jeg føler den er skrevet i Agatha Christie stil, den er rolig og uten så mye brutalitet, og en rød tråd, der ingen spørsmål står ubesvarte. Denne er mye roligere enn hennes debut, og det er noe jeg likte aller best med denne kriminalromanen. Det trenger ikke å være heftig vold for å kategoriseres som krim, så lenge forfatteren er flink til å formidle en ganske så fyldig historie. Jeg er overrasket over hvor flink forfatter Lilledalen er til å beskrive følelser.