BOKANMELDELSE: Jøss, for en skattekiste av en roman, som tidvis gjør vondt å lese.
Boken tar for seg krigens tragiske skjebner og forbudt kjærlighet. Litt i overkant av 450 minnerike, bevegende, tårevåte og uforglemmelige sider. Et mer utsøkt og levende bilde av første verdenskrig dette tiåret skal en lete lenge etter. Språklig sett er den fornuftig og ord som brukes er tildels hjerteskjærende.
Sist gang noen skrev noe liknende var da Erich Maria Remarque skrev «Intet nytt fra Vestfronten». Noe annerledes er «In memoriam», men like storslagen. Alice Winn er vår tids Remarque, og har levert en debutant det vanskelig skal gjøres å toppe. Kvaliteten er så høy at det finnes ikke tak for dette.
«In memoriam» gis ut på et perfekt tidspunkt, og det er mye å lære mellom linjene i denne romanen.
Denne romanen brister hjertet ditt, og få deg til å tørke på tårer, det formidler ondskapen i første verdenskrig bedre enn Remarque gjorde i sin fra 1928.
Det er lite som får deg til å le i denne historien, her får vi scener fra første verdenskrig vil aldri har lest maken til. Hadde ikke i min villeste fantasi trodd noen kunne skrive så godt fra skyttergravene som Winn gjør her, en får følelsen av å være der.
Boken er lettlest, og har korte kapitler, samtidig som den har får personer å forholde seg til, noe som gjør den enkel. Den er proppet full med galskapen fra 1914, og dypt tragisk.
Jeg liker også måten hun blander inn effekten av kjærlighet inn i de voldsomme beskrivelsene fra krigen, det ligger mye arbeid bak denne tankevekkende romanen.
Den griper deg i øyeblikk du ikke trodde du skulle gripes.
Terningkast 6 fortjener denne godbiten av en roman.