BOKANMELDELSE: Svenske Andrés Stoopendaal har med «Dunning-Kruger-effekten» skrevet er roman jeg tvang meg gjennom, handlingsfattig og fantasiløs som den er.
Jeg kan innrømme at tittelen er såpass ekperimentell og spennende, at du bare av ren nygjerrighet ønsker å lese. Slik hadde jeg det med denne. De som liker hund kan nok også føle på samme tiltrekning.
Gi meg styrke! Dropp denne, da mister du ikke lysten på å lese flere romaner fra Sverige. Jeg har ikke mistet lysten, men det var på grensen.
Den er kort (192 sider), kunne vært kortere, eller vent, forlaget kunne bare droppet hele denne dørgende kjedelige historien, for dette er blodfattig.
Forfatteren prøver seg på satire, mislykkes så til de grader, det ender med at du bare sitter der å humrer av det patetiske forsøket. Jeg prøvde å se noe positivt i historien, men karakterene er bleke og følelsesløs, og plottet alt annet enn leseverdig, omtrent det verste jeg har lest fra vårt naboland.
Dette er en roman jeg ikke fant fengende et øyeblikk, og som jeg lett kunne ha droppet hadde jeg visst hvor lite levende forfatteren har skapt universet sitt.
I dette tilfelle er omslaget mer innbydende og gir meg mer enn historien. Det er like hvitt og blekt som den hunde som er på fronten.
Jeg er kjent for å gi gode terningkast, og jeg mener alltid hva jeg skriver, derfor er det kanskje uvandt at jeg gir en bok terningkast 1, men jeg mener det. Forfatteren har mye å gå på, og det kommer til å sitte langt inne å lese en roman ført i pennen av denne svenske forfatteren.