BOKANMELDELSE: Paolo Giordano`s «Tasmania» er dørgende kjedelig, en roman det er lite å rope hurra for. Den er langtekkelig, selv om den kun er på 256 sider. Jeg er sjeleglad for at den ikke var lengre.
Jeg kommer ikke til å anbefale denne videre, hverken nå eller i framtiden.
Den er også tung, og tar for seg frykten, angsten, undringen og skjønnheten i vår usikre omveltingstid. Den er langt ifra mesterlig, slik forlaget vil ha det til.
Jeg var i ferd med å gi den opp, men kjente på et ørlite håp utover sidene, at den kom til å bygge seg opp og bli bedre.
Det eneste som redder denne fra terningkast en, er forfatterens måte å utforsker hvordan vi kan skape og beholde relasjoner til andre mennesker, der er han et unikum, i en tid da det virker stadig vanskeligere.
Mening med livet på dette vippepunktet i historien er ganske så finurlig, derfor denne romanen til syvende og sist fikk terningkast 2.
Så er det kanskje litt for dramatisk å lese denne romanen, og ganske tung materie da forfatteren tar for seg klimakrise, terrorisme og global migrasjon, pandemi, krig og autoritære regimer. Alt på samme tid, kan få pulsen til å øke. Det lyser igjennom hvilke tanker om nåtidens verden Giordano har, noe som ikke er bitten gøy å få servert mellom permene.
Dette er en slik litterær bok som vi ikke trenger i en tid alle frykter hva som helst. Må legge til at romanen ble kåret til årets roman i Italia, noe jeg ikke skjønner bære av.