TERNINGKAST 2: Styr unna «Besta forteller», heller hør med din «besta», eller noen andre som kan fortelle fra tiden boken tar for seg. For dette er en bok som jeg ikke skjønner at et forlag kan gi ut.
Boken er vakkert illustrert av Bjørg Bardal Snedsbøl, men det er ikke illustrasjonene jeg skal bedømme, det er jo innholdet. Hadde dette her handlet om illustrasjonene, ja da hadde den glatt fått terningkast 4, men ikke mer, for det er ikke noe Vincent van Gogh heller.
Boken tar for seg en-persons-fortelling og en-persons-betraktninger, ikke nok til å påstå at slik var det. Forfatteren burde snakket med enda flere eldre, flere «besta`er» for å fått et mye mer troverdig og sikkert bilde. Da hadde den fått et par terningkast mer.
Forfatter forteller at et fåtall husstander hadde innlagt vann, TV fantes ikke, det var ingen mobiltelefoner, ingen hadde innedo. Boken forteller om de mange artige ting som fantes både ute og inne, og om naboungene som hadde samhold og omsorg for hverandre.
Solfrid Lorentzsen Mathisen har et greit språk, derfor får «Besta forteller» terningkast 2, og så byr hun på humor, litt for enkelt etter min mening. Når det er sagt, er dette en bok det er langt ifra noe å bruk pengene på. Det finnes folk som kan fortelle bedre om tiden som er svunnen. En trenger ikke en bok med tynt bakgrunnstoff for å lære om det.
TERNINGKAST 2: Jeg glemmer ikke romanen «Herrer i åndenes rike» i 2006 (terningkast 5), det var det årets høydare innen norsk skjønnlitteratur, og et av mange filosofiske høydepunkter gjennom det tiåret.
Så skulle det neste gå 20 år før Stian Landgaard kom med noe nytt, og jeg er regelrett skuffet over «Portrett i flammer». Det er noe helt annet enn hans debut, men noen likhetstrekk finnes det jo.
En skulle ikke trodd det var samme forfatter, for her har hans litterære kvalitet dalt kolossalt i løpet av de nær 20 årene. Jeg kan ikke fatte og begripe det. Denne boken er langt ifra noe å rope hurra for.
Den handler om kunstens kamp mot menneskets forgjengelighet, og om de endelige valgene et menneske tar. Baksideteksten var så forførende, men inneholde langt ifra fengslende. Dørgende kjedelig om et forhold lagt til høsten 1974.
Den eneste grunnen til at Landgaard får terningkast 2 og ikke bunnkarakter, er hans ganske så sjarmerende formuleringer om et forhold. Det er vel den største styrken i romanen, ellers er det bare å droppe denne. Hadde jeg visst den var så dårlig, ja da hadde jeg ikke ofret den en kalori.
TERNINGKAST 3: Jeg rødmer av slik en elendig romantisk roman. «Mens verden ser på» er skrevet av Anna Larsson, og er Sveriges dårligste kjærlighetsfortelling gitt ut dette tiåret.
Det jeg liker med denne er at en som leser får servert litt spenning mellom permene. For dette er kjærlighet med litt krimaktige tendenser. Det har litt i overkant mange følelser, og byr på en mørk bakside der alt ser som grønnest ut.
Boken er på litt i overkant av 350 sider, altfor mye spør du meg. Det er mye vås i boken, som ved hjelp av lette endringer kunne kortet ned historien med 1/4. Mye svada gjør denne leseropplevelsen til en byrde, mer enn en glede.
Ved enklere grep hadde den fått terningkast 4, men nå har jeg notert navnet, kanskje neste utgivelse fra Larsson blir noe bedre. Jeg vet ikke, men gi henne en ny sjanse, det er noe jeg med glede gjør.
TERNINGKAST 4: Søvnige saker, jeg kjedet meg.
Når det er sagt, skal Moa Herngren ha for sine humoristiske øyeblikk. Det er vel den boken jeg har lest om skilsmisse som ga minst mening, men mest latterbrøl, her kunne en redaktør (merk deg; våken redaktør) gjort mye for å løfte den litt. Jeg synes den overhodet ikke var noe.
Jeg har lest bedre skilsmisseromaner, så det er mye negativt å si om denne romanen, men så er det noen glimt som gjør dette til å fortjene fire prikker på terningen. Spesielt er karakterbeskrivelsene noe for seg selv. De er levende, og ikke karikaturer. Så får hun virkelig fram et troverdig følelsesregister hos karakterene. Så det er noe av det som er å nevne. I tillegg er den skrevet med et glødende engasjement, det er noe jeg synes er toppers.
Allerede nå ser jeg fram til neste fra Moa, måtte den ikke være langt unna, kanskje det da vanker full pott.
TERNINGKAST 6: Storslagen, nasjonalromantisk og storartet avslutning på et verk som uten tvil går inn i norsk skjønnlitterær-historie som en høydare. Det er en nostalgisk åre gjennom historien, og erindringene gjør hele serien oversiktlig i siste bind.
Det er litt av et stykke arbeid der Mytting i første bind tok for seg 1880-tallet, og som i andre bind tok for seg 1910- og 20-tallet, med første verdenskrig og spanskesyken som viktige hendelser.
Et større mesterverk om 1930- og 40-tallet skal en lete lenge etter, og det er storslått på så uendelig mange vis. Ingen klarer å skildre det norske bygdesamfunnet og landbruket i mellomkrigstiden på en bedre måte enn Mytting.
Han har en fortellerkraft som er beundringsverdig, og forfatteren tar den norske 1930 og 40-talls kulturen på en glimrende måte. Det er så klart vemodig at vi har kommet til slutten, men Mytting har lov til å overraske oss med flere, det har for eksempel Lars Saabye Christensen gjort med «Byens spor»-serien.
Som historiker er det gledelig at Mytting treffer hode på spikeren på et så imponerende vis. Det ligger kolossalt mye innsikt i stoffet Mytting serverer oss lesere her.
«Skråpånatten» utvikler seg fra lyst til mørkt fra første til siste side, og går bredt og dypt. Her sys alle trådene sammen på en ganske så unik og finurlig måte, ingen forfattere har avsluttet et verk med en slik stil som Mytting. Det føles så eventyrlig til tider, men historisk viser det seg at det var slik.
Forfatteren skal ha for sin kolossale innsikt i natur, geografi og historie, og karakterene de passer overens med tider, også navnene er tradisjonelle norske, de navna barna fikk da de ble født på 1930 og 40-tallet. Her er alt perfekt, og det at den er lang, pøh, den kunne vært mye lengre spør du meg.
Uansett Mytting innfrir med sin romantisering av bondesamfunnet, og krigen som landet er på vei inn i slår sprekker i det tildels idylliske bygdesamfunnet.
Vi blir i denne boken som de to forrige bedre kjent med prest Kai Schweigaard. Det er fortreffelig hvordan Mytting setter ting i bås, og livlig rører han leseren på en måte svært få norske skjønnlitterære forfattere kan slå i bordet med.
Mytting har skrevet en adekvat slutt på «Heknetrilogien». Jeg er overbevist om at Mytting med denne kommer til å motta en rekke priser.
TERNINGKAST 5: Stilrent, eksperimentelt og eksplosivt fra Jon Ewo, hvorfor skriver dette geniet neste bare barnebøker når han er omtrent like god til å skrive for voksne.
«Hjertet har flere enn fire kamre» tar leserne med til et borgerkrig-preget amerika i 2031. Det er ganske skremmende å lese hvor virkelig Ewo får det til å virke. Dette er en kort roman, noe som betyr at den er skrevet med en intense vibrasjoner. En opplever i denne boken mye på få sider.
Det er beundringsverdig at Ewo klarer å ta det amerikanske folket så på kornet. Krig og kjærlighet er malen for handlingen i denne durabelig gode spenningsromanen.
Jeg blir målløs av slike tildels kaotiske bøker, og håper det kommer mer av denne sorten fra Ewo.
TERNINGKAST 6: En av Sveriges mestere i sidevendere er tilbake. Du trodde kanskje du med «Obscuritas» hadde lest David Lagercrantz sin beste utgivelse, neppe, denne topper alt av hva som er levert av Lagercrantz til nå. Her er alt perfekt.
Krimserien med avhørsekspert Hans Rekke og politibetjent Micaela Vargas, er bedre enn hans videreføring av Millennium-serie. Med det heidundrende tempo og et glødende språk utmerker Lagercrantz seg på alle plan.
Boken tar leserne med til bankkrisen på nittitallet og oligarkenes uoverensstemmelser med det gamle KGB, og på medrivende vis avsløres brutale forbrytelser og hvordan de påvirker enkeltskjebner. Det kribler av spenning etter mer når permene er slått i sammen.
TERNINGKAST 6: Ørjan N. Karlsson folkens, en av Skandinavias beste krimforfattere spør du meg, for «Natten reiser alene» tar pusten fra deg. For det er svært få forfattere i Norge som i mine øyne, gang på gang leverer vellykket kriminalromaner.
Serien om Jakob Weber er Ørjan N. Karlssons beste, den er hverken for tam eller heavy, den er akkurat passelig til at folk som liker all mulig krim kan finne glede i den. Mer formidable saker trykket på papir skal en lete lenge etter. Om denne ikke blir nominert til noen Rivertonpris, ja da blir jeg meget skuffet. Den har alt en krim bør ha, og enda litt til, den er suveren, enklere beskrivelse finner en ikke for hvilket mesterverk som en får servert på disse 320 sidene.
Forlaget selger den inn som «Arctic Noir på sitt beste», jeg kunne ikke sagt meg mer enig, faktisk er Ørjan nettopp vår beste på Arctic Noir. Dette er sabla godt gjennomført, fullspekket med lun humor og personbeskrivelser få av Norges krimforfattere kan slå i bordet med.
Jeg bøyer meg i støvet, for med «Natten reiser alene» har han befestet sin posisjon som en av Skandinavias beste krimforfattere, punktum finale.
TERNINGKAST 5: Sørgelig at dette er Chris Tvedt siste krim med advokat Mikael Brenne i hovedrollen, hva kommer neste gang mon tro?
«På ære og samvittighet» er en bok om ukjente blodsbånd og gamle hemmeligheter. Den er uten tvil den mørkeste, mest dramatiske og mest intense krimmen skrevet av Tvedt. Her innhenter fortiden helten Brenne, og det er litt av et oppgjør.
Dette er vel den største begivenheten i Tvedt sitt forfatterskap, for å skrive rettskrim er Tvedt bedre enn John Grisham. Dilemmaene er mange for Brenne, og ja, her utsetter Tvedt sin karakter for mye grusomt. Karakteren hans har fått en avslutning som en aldri kommer til å glemme.
«På ære og samvittighet» er en av kriminalromanene du bør få med deg i høst, og på rettsdramatikk og rettskrim er Tvedt en ener i Skandinavia, ferdig snakka.
Der hans tidligere kriminalromaner har vært mer av typen klassisk krim, er denne mer pulserende, og det bærer preg av at han har hentet inspirasjon fra verdenslitteraturens krimhelter.
Det er en nerve i denne krimmen som svært få har klart å skape før Tvedt, og den har en snedig avslutning som gir deg et håp om kanskje vi får mer.
Jeg sitter i hvert fall igjen med «wow»-følelsen, for denne krimmen har «wow»-faktoren svært få krimforfattere i Skandinavia har skapt liknende.
TERNINGKAST 6: Du verden! Lahlum kan sine saker, den 11 boken med K2 og Patricia «Terningmorderen» er en høydare i hans etterhvert så allsidige og omfattende forfatterskap.
Jeg satt måpende igjen, og tenkte, Lahlum må være en av Norges glupeste krimforfattere. En slik gåte som dette har ingen skapt i den norske krimlitterære historien. Han går de fleste norske som har prøvd på historiske kriminalromaner en høy gang.
Datoen er 31. oktober og året er 1973, ikke så langt tilbake i tid, men likevel, ingen kan slå i bordet med noe slikt som Lahlum kan. Han er vår tid Agatha Christie bare villere i sin måte å konfrontere de fleste karakterer. Han byr også på mer spenning, og det er mye vanskeligere å løse gåten i Lahlums bøker enn det var i Christie sine bøker.
Han er Norges krimkongen når det kommer til stille krim, hans bøker er noe for enhver, og du kan lære mye av Lahlum.
TERNINGKAST 5: Skarpeste kniven i hylla av svenske thrillerforfattere. «Stol på meg» er sylskarp og Anders Roslund har et levende språk svært få svenske kan flagge med. Han er vel en av de beste mannlige innen svensk krimsjanger.
Boken på 480 sider kunne lett vært noen sider lengre, hadde ikke gjort så mye, da spesielt med tanken på hvor god den er. Historien i «Stol på meg» er ingenting annet en uhyggelig, faktisk Roslund sin mest uhyggelige.
Med «Stol på meg», som er sjette frittstående boken om Hoffmann og Grens, befester han sin posisjon som en av Nordens mest intelligente og fartsfylte krimforfattere. Svært få kan thrillere som Roslund, og «Stol på meg», du vil ikke angre når du har startet på denne.
TERNINGKAST 6: Inni heiteste hampen så god krim.
Ingen rolig krim fra Johnsrud denne gang heller. Lesere, vi har ventet lenge på noe nytt fra Ingar, og dette var mer enn forventet. Terror, gissel og dødelig gifter, hva skal man si, har vi årets Rivertonpris-vinner, jeg er ganske sikker på at denne vil nå langt opp i bunken av nominerte til Riverton.
Internasjonale kriminalromaner av denne sorten er litt for overdrevet, Johnsrud sin er ikke det, den byr på noen pulsøkende, heseblesende og «rynke-på-bryna» øyeblikk, men langt i fra overdrevet. Johnsrud er Norge svar på Tom Clancy, og dette er Johnsruds beste. At det går an å skrive så måpende godt.
Ingar fortsetter å fornye norsk krim, slik han gjorde med «Gudmoren». Denne forfatteren er flink til å fornye og har en teft for sjangeren. Mange forfattere blir i det samme sporet, Johnsrud fornyer seg, og lykkes på alle plan. Med «Patrioter» er han mer oppfinnsom og leverer et sjeldent godt plott. Han er vel en av få krimforfattere av de norske som overrasker leserne. Så det skal mye til å finne burleske forfattere som Johnsrud, tusen takk for denne leseropplevelse.