Noe bra, noe dårlig og en helt ræva leseopplevelse

  • Simen Ingemundsen
Publisert: Publisert:
Denne artikkelen er over ett år gammel

TERNINGKAST 2: Noen romaner angrer jeg bittert på at jeg brukte tid på, Olav Løkken Reisops «Skriverholmen» er en slik. Den var skikkelig ræva, en snorke opplevelse av en roman.

Den eneste grunnen til at jeg gir den terningkast 2 er den filosofiske nerven som er trekkes gjennom historien. Den er full mystiske frampek og du må bare pløye deg igjennom selv om det er langt i fra fristende. Plottet er såpass forutsigbart at det gjør deg som leser varm på grunn av de mange tankene som svirrer rundt i hode underveis mens du leser.

Med «Skriverholmen» -sørger forfatteren for å gi deg som leser skikkelig hodebry, og det er plagsom å lese. Jeg vil oppsummere enkelt boken med å si det er en historie som jeg slet meg gjennom, og som enkelt kunne blitt gjort fengende med små justeringer. For det er sjeldent jeg leser slike bøker, som overhodet ikke appellerer til meg som leser.

En håpløs leseropplevelse, som gjør at du blir mettet av litteratur for en stund.

TERNINGKAST 3: Langt i fra Gunnar Henriksens beste, langdryg, men de mange spennende avbruddene i historien løfter den opp til en middel leseropplevelse.

Liker at handlingen er langt til Stavanger-området, at tematikken spinner rundt olja, men det meste som skjer er usannsynlig og mye av det ødelegger for historien.

Det er overhodet ikke ille at forfatteren fornyer seg og Henriksen virker mer frisk i sin skrivemåte enn noen gang tidligere. «Mustafas dolk» er ikke så traust som tidligere bøker, og språket er blitt betraktelig bedre.

Henriksen skal også ha for mengden av litterære produksjoner, men kunne utsatt denne litt og finpolert den litt for å gjort den bedre. Det virker litt hastverksarbeid.

Boken er som nevnt en middels leseropplevelse, og likte du Henriksens tidligere bøker, vil du mest sannsynlig like denne også.

TERNINGKAST 5: Norges svar på Stephen King. Dette er 218 siders lang historie hvor en som leser lett kan leve seg inn i, og det ender med at en ser seg over skuldrene.

Gi oss med slike grøssere i framtiden Tore Aurstad, du mestrer denne sjangeren nesten bedre en krimsjangeren.

Hendelsen som skjer med Thomas Dahl, karakteren i boken er realistisk framstilt og det er overraskende hvor filmatisk alt er formidlet. Alt skjer på en øy i et hjemsøkt hus, og du får gåsehud av mindre.

Boken får deg til å bite negler, du svetter deg gjennom boken, pulsen øker og du blir utmattet på karakterene i bokas vegne.

Liker du grøssere av den amerikanske sorten, glem dem, Tore Aurstad slår «Knock-out» på samtlige. Dette er grøsser som fortjener et verdensomspennende publikum. For svært får når til knærne på Aurstad i måten han ved enkle hjelpemidler får deg til å trekke dyna eller teppet lengre og lengre over deg.

Grøssende mestere som Mary Shelley, John Saul og John Ajvide Lindqvist kan bare gå og legge seg, Tore Aurstad er mye bedre.

TERNINGKAST 6: Hun har skrevet en drøss av bøker for yngre lesere, endelig er Monika Steinholm ute med sin første kriminalroman for voksne. Etter å ha lest disse 360 sidene tenker jeg; hvorfor har du ikke skrevet krim for voksne tidligere Steinholm, jeg er mektig imponert.

I likhet med Steinholms ungdomsbøker, utmerker hun seg på måte å formidle følelser. Hun er en av få forfattere som gir liv til persongalleriet sitt.

Det var en fryd å lese «Mange løgner små», og det at den spinner rundt Linnea som forsvant i en vinterstorm gjør det enkelt å følge med. Som oftest er det mange hendelser som utspiller seg i en kriminalroman og mange karakterer, det blir ofte rot, derfor var det gledelig å lese en bok som kun spinner seg rundt en sak. Det gjorde alt mye enklere.

Det er skremmende å lese hvordan folk blir berørt av en slik hendelse. Det ga meg frysninger slik Steinholm på en meget perfeksjonistisk måte la det fram og det på en slik måte at en får følelsen av at det er et puslespill hvor hver brikke legges for hvert et kapittel og det hele bygger seg opp til et klimaks aldri lest maken til i norsk krim tidligere. Tusen takk for leseropplevelsen, for er det en krimbok du må lese i påsken så er det denne, punktum.

TERNINGKAST 4: Sjarmerende og helt ålright krim, men ganske mye pjatt til tider. Likt som med Chris Whitaker forrige «Vi begynner med slutten» er så mye mellom linjene unødvendig.

Det hele er lagt til et lite sted hvor det er en drøss av hemmeligheter. Forfatteren er spenstig i bruken av sine ord, og det er fascinerende, men dette er nær 500 sider som lett kunne vært halvert.

Første bok var en sidevender og drivende god, den stod til terningkast 5, men med denne ryker han ned flere hakk, og jeg stod mellom 4 og 3, men endte på terningkast 4. Den er på mange måter god, men langt i fra en sidevender.

TERNINGKAST 6: Steike for en bok, aldri lest maken til dansk krim. Skulle glatt gitt den flere øyne på terningen hadde det vært mulig. Gleder meg til mer fra stjerneskuddet Thomas Bagger.

«Mannen i tre deler» handler om spesialagentene den eksentriske Lucas Stage og den gåtefulle David Flugt, to spennende karakterer jeg ser fram til å bli bedre kjent med framover.

Boken er skrevet av en forfatter med sans for å overraske leserne og det på en uhyggelig måte. Glem Jussi Adler Olsen for en stund, dette er dansken du skal sjekke ut i framtiden, en forfatter som vil ta pusten fra deg, og som leverer historie med perfeksjon. Dette er krim hvor alt stemmer, så folkes, dere har mye å glede dere til, for sjeldent får vi et slikt stjerneskudd fra Danmark.

Publisert: