Les hva kvinnedagen betyr for tre kvinner i kommunen

KVINNEDAGEN 8. MARS:

Det er flere som markerer dagen i dag, 8. mars. Kvinnedagen er nemlig viktig for mange.,

Men først litt om dagen:

Randaberg24 har spurt noen kvinner som enten bor eller jobber i kommunen om denne dagen.

I tre rammer nedover på siden kan du lese mer om kvinnedagen - sett fra tre personer som mener noe om dette.

FAKTA:

Den internasjonale kvinnedagen feires hvert år den 8. mars. En nasjonal kvinnedag ble først arrangert i USA i 1909, mens en internasjonal dag ble vedtatt året etter på Sosialistinternasjonalens konferanse i København, der over 100 menn fra 17 ulike land deltok. Dagen ble etablert for å hedre bevegelsen for kvinners rettigheter, og å bygge opp støtte for allmenn stemmerett for kvinner.,

Kilde: Wikipedia

Ingvild Lunbakk Denut om kvinnedagen 8. mars:

— I dag våknet jeg med snap fra mine 2 sønner: Gratulere med kvinnedagen mamma. Ikke så verst med tanke på alle årene med diskusjoner i heimen om hvor ufattelig feminist jeg er og hvor mye det provoserte dem da de var yngre. Nå er de større, snart 18 år og 23 år og de har blitt noe klokere gjennom årene. Diskusjonene vi har gir mer mening, spesielt de som gjaldt «metoo og hvor de kunne relatere de utallige historiene om seksuell trakassering til noen de kjente, noen de visste om. Eller historien om hvorfor jeg alltid har valgt å være yrkesaktiv- hvor viktig det har vært og er for meg, å være økonomisk selvstendig. I min foreldregenerasjon var det ikke uvanlig at kvinner var hjemmeværende. De samme kvinnene ble gjerne skilt da de rundet 50 -60 år med de manglende økonomiske rettigheter og ikke minst manglende muligheter på arbeidsmarkedet de da måtte håndtere. Det finnes flere dommer hvor menn, selv om konen utover enhver tvil ved å være hjemmeværende i høy grad bidro til familiens økonomi ble sittende igjen som den vinnende part økonomisk. Da jeg studerte juss i 2002 leste jeg flere av disse dommene og jeg lærte at en slik situasjon skal jeg aldri sette meg i. Min egen svigermor kalte meg egoistisk da jeg valgte å jobbe fremfor å «støtte karrieren til hennes sønn» ved å ta meg av barna hjemme da de var små. I dag tenker hun heldigvis annerledes rundt det.

Markeringen av 8. mars og kvinnedagen er for meg en årlig påminnelse om hva andre kvinner har gjort for at jeg og dagens kvinner skal unngå like mange kjønnsbarrierer som før. Jeg håper jo at mine valg og mine små kamper om likestilling i min egen familie farger over på mine, nå etter hvert voksne barn, holdninger til feminisme og likestilling. Derfor blir jeg glad når snap med gratulasjoner fra sønnene mine tikker inn som de første om morgenen. Jeg ble og glad da datteren min ringte for å gratulere meg med kvinnedagen og hun sier: jeg syns du er et godt forbilde for meg mamma-takk. Småskala, helt klart. Likefullt viktig da jeg vet hvilken pris jeg har betalt for mine valg- og det har ikke alltid vært enkelt å velge og stå i full jobb. Spesielt ikke da barna var yngre. Heldigvis har min mann alltid støttet meg og bidratt til at vi sammen drar lasset i vår familie. Men, det har ikke kommet helt uten diskusjoner og tilpasninger. Vi har begge vært nødt til å tilpasse oss hverandre i årenes løp. Han er fransk- da vi fikk vårt første barn var konseptet med pappapermisjon helt ukjent for ham. Ham tok den noe motvillig. Så gikk det seg til med de neste barna- da var det ikke så skummelt lenger. De siste årene har jeg aldri vært nødt til å diskutere hvem av oss som skulle være hjemme med sykt barn eller ta en av ungene til legen. Det er likestilling i småskala. Likefullt sentralt i vår familie. Jeg tar det som en selvfølge at når våre sønner etablerer seg med egen familie vil de følge deres fars eksempel på disse punktene.

Ufrivillig deltid er en av de største hindre for likestilling i Norge i dag. 35% av kvinner, mot 15% av menn jobber ufrivillig deltid. Menn dominerer i yrker hvor lønna er høy, kvinner hvor lønna er lav. Vi har fremdeles et segregert arbeidsliv hvor vi f. eks har alt for få menn i omsorgsyrker og for få kvinner i bygg og anlegg. Kampen for muligheter og lik lønn for likt arbeid er pågående.

En høyaktuell sak for meg i år er kampen for kvinners helse. Sikre mer kunnskap, bedre utredning, behandling og oppfølging av sykdommer som kun rammer kvinner eller hvor kvinner er overrepresentert. De historier vi leser i pressen om endometriose pasienter som verken blir hørt eller får akseptabel helseoppfølging er en påminnelse om hvor dårlig det står til på dette feltet. For ikke å snakke om de mange utfordringene fødende kvinner opplever. Heldigvis forteller kvinner i dag med høyere stemme hva og hvordan ting i helsevesenet kan bli bedre. Jeg er sikker på at neste generasjon vil takke dagens kvinne generasjon for arbeidet som nå blir lagt ned for å sikre kvinner forsvarlig helseoppfølging.

I oktober 2021 var jeg på Zanzibar med 14 andre kvinner. Turen var en blanding av kvinnesolidaritet og ren ferie. Vi besøkte blant annet kvinner i en liten landsby som heter Mtende. Landsbykvinnene der har de siste årene blitt mer selvstendige ved å være selvstendig næringsdrivende, i småskala, for produkter de lager selv. Pengene de tjener beholder de og disponerer de selv. I dag er det for eksempel mer vanlig at kvinner skiller seg fra ektemenn som ikke behandler dem bra. Å få være endel av disse menneskemøtene hvor jeg fikk et innblikk i og ikke minst en forståelse av at selv om vi lever dramatisk forskjellige liv på overflaten- at levestandarden vi har ikke overhode kan sammenlignes, så har vi kvinner felles utfordringer. Vi kjemper for de samme tingene. Frihet, uavhengighet og større makt over egen skjebne. En ting vet vi jo- det blir aldri frihet uten økonomisk uavhengighet. Det gjelder jo både i småskala og i storskala. For meg er det avgjørende å få innsikt i hvordan kvinner støtter kvinner på tvers av kultur, religion, samfunn og geografi. Vi må møte kvinner i egen øyehøyde- ikke ovenfra og ned.

I dag er likevel den viktigste saken invasjonen av Ukraina. Den overskygger alle andre saker. Hundretusenvis av kvinner og barn er på flukt. Vi vet alle at mennesker på flukt utsettes for ulike former for overgrep- der skjer meningsløse kamphandlinger. Det er helt uforståelig for meg å se bildene av de krigshandlinger som nå foregår. Da gir det meg håp å se at kvinner i Polen setter frem barnevogner til flyktningene som kommer slik at de slipper å bære ungene sine. Det lages provisoriske og spontane mottak på alt fra parkeringsplasser til nedlagte mottakssenter. Private står med skilt og tilbyr mat og husly. Vi i Norge mobiliserer og klargjør både regelverk og bosted til flyktningene. Vi husker at vi kjemper for de samme tingene. Frihet, uavhengighet og større makt over egen skjebne.

Til neste år håper jeg vi på Randaberg kan samle oss og bruke den gule, flotte landsbykrakken til å fremme kvinnedagen. Jeg hiver meg gjerne med!

,— 8. mars betyr mye for meg og her i Norge har vi evnet å komme langt i kampen for likestilling. Det er svært viktig at likestilling med menn er i kontinuerlig fokus.,

I flere andre byer og kommuner er det hvert år markeringer. Det er det ikke på Randaberg.

— Om det burde vært en markering i Randaberg? — Ja absolutt, jeg hadde gledelig stilt opp i tog lokalt. Men jeg hadde ikke gått rundt med banner og paroler som sier "ja til 6 timersdag" og "faste, hele stillinger og likelønn" og lignende. Jeg heier på frihet til å velge selv, tørre å si ja til lederstillinger og ønsker fokus på konsekvens av å jobbe deltid, samt pensjon som felleseie i parforhold.

,I dag går tankene mine til kvinnene i Ukraina og til kvinner i land som ikke gir jenter og kvinner samme rett til utdanning og jobb som menn og som lever i et kvinneundertrykt samfunn, avslutter hun.,— For meg er kvinnedagen en markering av det kvinner før oss har gjort for å sikre rettigheter til vårt kjønn.,

I dagens norske samfunn hadde det vært utenkelig at kvinner for eksempel ikke har stemmerett. Internasjonalt ser allikevel bildet annerledes ut. Med tall på hvor mange kvinner i verden som opplever tvang og maktbruk har vi fremdeles noe å markere denne dagen, og å jobbe videre for å endre.

Også i vårt eget land, og i egen region, er det eksempler på kvinner som blir undertrykket og opplever maktmisbruk.

,8 mars brukes derfor for min del til å feire det en har oppnådd for kvinners rettigheter de siste generasjonene, og som bevisstgjøring på de områder hvor en fremdeles har noe å jobbe for, avslutter Vølstad.

Den neste ut er Renate Kolnes. Hun er Høyres gruppeleder i kommunestyret og synes også at kvinnedagen er viktig.

Neste kvinne om kvinnedagen er midlertidig leder av Familieenheten i Randaberg kommune. Christel Vølstad mener kvinnedagen blant annet er en markering av det kvinner før dem har gjort for å sikre rettigheter.