BOKANMELDELSE: Jeg har lest det meste av Mari Jungstedt sitt forfatterskap, og «Før tåken legger seg» er en av hennes verste.
Noen av hennes tidligere utgivelser har vært helt greie i den forstand at språket flyter lett og at de er lettlest. Når det er sagt har spenningen vært rimelig tam, såpass tam at det ikke holder må i mine øyne.
At dette kan være en Sveriges bestselgende forfattere fatter og begriper jeg ikke.
Selv om kvaliteten har variert fra bok til bok, har det aldri vært slik at jeg har ropt «hurra» over Jungstedt sine kriminalromaner. Faktisk så har jeg vært på nippet til å gi opp bøkene hennes opptil flere ganger.
I «Før tåken legger seg» har forfatteren trappet opp spenningen, noe som virkelig trengs i Jungstedt sitt tilfelle.
Når sant skal sies så er «En mørkere himmel», skrevet sammen med Ruben Eliassen hennes beste, og mitt første møte med henne som forfatter. Derfor ble jeg ganske overrasket over at hennes egne var så elendige. Kanskje det var Ruben Eliassen som skrev det meste, for han kan spenning og har levert flere råtøffe kriminalromaner og ungdomsbøker.
Det er lett å oppsummere «Før tåken legger seg»; den holder ikke mål, og det beste med boken var at den var kort.
Jeg kan ikke annet enn å gi denne boka terningkast 2. Om jeg gidder å lese mer fra denne forfatteren i framtiden er jeg usikker på.
BOKANMELDELSE: William Wisting er tilbake, men han har vært sprekere og tøffere tidligere. I tillegg har forfatteren Jørn Lier Horst vært bedre og bydd på mer spenning tidligere.
Jeg vil faktisk fastslå at tittelen er mer spennende enn innholdet.
Det jeg liker godt med denne Wisting-krimmen er at Horst sin karakter blir utsatt for forræderi.
Det er ikke første gang Horst utsetter sin karakter for en slik heseblesende og pulsøkende tilværelse.
Sist gang leserne ble vitner til det samme var i «Hulemannen», som i doser er rimelig lik hans nye. For i «Forræderen» må Wisting se seg over skulderen på jobb, i «Hulemannen» må han se seg over skulderen i sitt eget nabolag.
«Forræderen» er ikke Horst sin verste utgivelse, men heller ikke hans beste. Jeg liker på en måte handlingen, men føler det er gjentakende.
Horst er en av våre mest produktive krimforfattere og det fortjener han applaus for. Et år blir fattig uten Wisting. Det at Horst utsetter sin karakter for fryktelige handlinger er bare kjekt for oss lesere. Wisting fortjener å svette litt, siden Horst i de aller fleste krimbøkene behandler han tålig fint.
Vell, jeg likte bedre «Hulemannen» enn «Forræderen».
Det ender med at jeg gir denne kriminalromanen terningkast 4, og gleder meg alt til neste.
BOKANMELDELSE: Aton Brekke er en av mine favorittkarakterer i norsk krim, faktisk blant topp 3. Brekke står mellom Gunnar Staalesen sin Varg Veum og Tom Egeland sin Bjørn Beltø.
Da jeg leste på vaskeseddelen at Cassandra Gran blir funnet drept i sin egen leilighet, ble jeg solgt. Slik liker jeg.
Av alle åtte foregående kriminalromanene i Fjell sin serie om Brekke, er dette faktisk en av mine favoritter. Det eneste som er minus med denne boken er at den er så alt for kort.
Forfatteren byr på 334 kompakte sider, som får deg som leser til å himle med øynene. Det er beundringsvedig hvordan Fjell holder liv i Brekke. Faktisk så er dette krim i verdensklassen, og en av høstens høydarer. Jan-Erik Fjell må aldri slutte å skrive, for han blir som med en god årgang vin, bedre og bedre med årene.
Det ender med at jeg gir denne boken terningkast 6, og håper Fjell aldri slutter med sine påfunn. Jeg glemmer ikke avslutningen på forrige Brekke-bok, jeg gråt en skvett med tanken på at det kanskje var siste Anton Brekke bok, og ble rimelig glad, og faktisk gråt gledestårer da det ble annonsert at en ny Brekke-krim var på vei.
BOKANMELDELSE: «Sekten» er den altoppslukende og uforglemmelige andre boka i serien om etterforskeren Mina og mentalisten Vincent.
Med sine 636 sider topper Sveriges krimduo sin forrige utgivelse «Mentalisten». Dette er intelligent krim, hvor sidene flyr og spørsmål blir besvart.
Gleden for oss som likte «Mentalisten, er at «Sekten» er rundt 100 sider lengre.
Läckberg skriver som regel korte krimhistorier fra Fjällbacka, og det var en stund jeg var så lei og mett av Läckberg. Jeg var derfor usikker på om jeg gadd å lese «Mentalisten». Da jeg omsider startet ble jeg positivt overrasket.
Det at Fexeus og Läckberg skriver sammen er en berikelse i svensk krim. Det duoen skriver sammen er vulgære, kaotisk og ganske så briljant.
Se vekk i fra Kepler sine bøker, så er «Sekten» den hardeste og voldeligste krim jeg har lest fra Sverige hittil.
Serien til Läckberg og Fexeus er med andre ord ikke krim for sarte sjeler, det er krim som holder deg på pinebenken til siste slutt. Det kan faktisk bli litt i det voldsomste laget når det handler om barnekidnapping. Uansett virker det som om Läckberg skriver bedre sammen med sin kompanjong.
Noe annet, som det kan virke som det ligger grundig research bak, er sektmiljøet i Sverige. Et miljø som har urovekkende og grufulle hensikter. Det kan virke som om forfatterne har stor kompetanse på feltet, og jeg er glad for at Fexeus klarte å stramme opp den temmelig tamme krimdronningen fra Sverige. Uansett, får vi håpe det kommer mer fra denne duoen i framtiden. Dette er krimforfattere, som leverer krim av ypperste klasse.
Det ender med at jeg gir denne boken terningkast 6, for sjelden har jeg lest maken til svensk krim, og måtte bok tre komme brennkvikt.