PERSONLIG: Undertegnede trives i Tyrkia og har gjort det i mange, mange år og faktisk siden 1992 da jeg besøkte Alanya første gang. Da bodde det 50.000 innbyggere der, mens det i dag er rundt 500.000.
Den siste turen er den mest spesielle. Det finnes også årsaker til at man tar seg en tur, for min del var det å legge bort jobben noen dager, legge pc hjemme og bare slappe av.
Det gjorde jeg også i flere av de 10 dagene. Lange turer på beina, hvor det kjennes i leggene ennå, men også en skvett kaffe og en halvkald Efes ble det rom for.
Men så: Det ble natt til mandag og jeg sov faktisk godt. Jeg merket det ikke, men da jeg kom til frokost så jeg på tv, på et språk jeg ikke skjønner noe av. Tyrkiske tv-kanaler og ALLE andre hadde en ting på programmet.
Det katastrofale jordskjelvet i det sørøstlige Tyrkia og nordvestlige Syria som ble målt til 7,8 i styrke. Episenteret var cirka 17,9 kilometer under bakken nær byene Gaziantep og Osmaniye, noen mil fra grensen til Syria.
I alle dager, tenkte jeg. Lokal tid til frokost var rundt klokken 08 og flere på hotellet hadde merket skjelvet langt oppover i etasjene.
Det første og det som regnes som hovedskjelvet gikk langt unna - men i styrke var det et gedigent jordskjelv som ristet og ødela mye. Selv fant jeg ut at jeg satt 62 mil unna, men ble overrasket da jeg sa de hadde merket det godt på hotellet.
Det ble å følge med på tv de neste timene. Dødstallene ble høyere og høyere, videoer fra steder ble også sterk kost. Her var det byer, landsbyer og mindre steder som var fullstendig knust. Høyblokker på både 10, 15 og 20 etasjer ramlet sammen som korthus.
Det var ekkelt å se på - og dristet man seg til TikTok, så var det et enda verre sted for videoer fra de utsatte områdene.
Timene gikk og det ble verre og verre. Det ble tidlig spekulert i dødstall på langt over 20.000 personer. I dag er mer enn 24.000 bekreftet døde.
Jeg fant fram til en nettside for å følge mer med, for det ble hele tiden snakket om etterskjelv. Jeg kom fram til en amerikansk nettside som varsler om jordskjelv hver gang det blir registrert. Telleren over Tyrkia løp løpsk, for det neste døgnet ble det registrert mer enn 200 etterskjelv.
Jeg merket ett av de kraftigste - 62 mil unna.
Det var gått noen timer, jeg satt på senga på soverommet og skulle ut på min rusletur som da var planlagt til å bli på vel halvannen mil.
Det ble ikke slik.
Da jeg satt og skulle knyte skolissene merket jeg at det nesten svimlet i rommet. Hva er dette mon tro, SA jeg faktisk til meg selv, ganske høyt.
TV`n så jeg ristet og ble skjeivere enn utgangspunktet, rommet «levde», for det var akkurat som det svaiet rundt meg. Så ble det verre - for mens jeg knytta skoen sto den ene skoen igjen, uten meg - rundt en halvmeter unna.
Senga skled mot venstre, mot vinduet - det var et kraftig etterskjelv jeg hadde fått inn på rommet i femte etasje på hotellet. Etterskjelvet varte i minst tretti sekunder - og etter å ha lest meg fram til kvalitet på bygningsmasse i Tyrkia, da ble jeg faktisk redd.
Flere tyrkere sa i ettertid at man i Alanya bruker vann fra sjøen i sementmassen.
– Hadde dette skjelvet hatt sentrum her, da hadde hele byen blitt jevnet med jorden, sa en av de lokale innbyggerne som snakket brukbart engelsk, i hvert fall bra nok til å forstå at man ikke hadde tillit til dem som skal håndheve lover. Det tør man imidlertid ikke kritisere offentlig.
Han mente de fleste bygget på billigste måte, for å tjene mest mulig penger.
De neste dagene ble spesielle - for alle snakket om dette, naturligvis. Jeg hadde, selv om jeg var langt unna, fått kjenne litt på dette selv. Det var tre dager før jeg skulle hjem til Randaberg. Det ble mest å sitte på altanen.
Det var faktisk slik at det knapt ble søvn de neste 72 timene, for innerst inne var jeg redd for at det skulle komme flere skjelv og treffe dette området i en eller annen form.
Det gikk fryktelig ille for mange, mange tusen og for millioner av mennesker som blir rammet hardt.
Mange hoteller i Alanya var stengt ned for vinteren, men allerede fra dagen etter skjelvene kunne vi lese i lokale aviser at mange av dem allerede var i ferd med å åpne opp - for hardt trengende mennesker fra de områdene som er rammet etter de mange og sterke skjelvene. Det ble vist en flott dugnadsånd hvor mange bidro. Den norske Sjømannskirken i Alanya opprettet hjelp og samlet inn mer enn 100.000 kroner på en dag eller to og sendte videre til berørte områder.
Jeg har strengt tatt ikke noe å klage over, men opplevelsen å kjenne et slikt kraftig etterskjelv, det sitter faktisk i ennå.