Norske og utenlandske om en annen

  • Simen Ingemundsen
Publisert: Publisert:

TERNINGKAST 6: Jens Lapidus er nummer en når det kommer til skandinavisk gangsterkrim av den brutale sorten. Fjerde del i Top-Dog-serien er Lapidus beste på så uendelig mange vis

Vi snakker Sveriges mest hensynsløse og ufølsomme krimforfattere mot sitt persongalleri, han vil dem vondt i sin hardbarka og bekmørke historie. Det er ganske så realistisk skrevet, og en lærer en god del av det verste miljøet i boken.

Lapidus skuffer aldri, og med sitt sylskarpe blikk på den svenske undergrunnen gjør det absolutt til litt av en surrealistisk leseopplevelse.

Et bandemedlem trekker seg, og et nytt bandemedlem tar over, skrekk og gru, det er gyselige saker å lese om hvilken maktkamp som spinner gjennom sidenes handling.

Mørket brer seg over sidene, og det er ganske så kaotisk i underverdenen. En mer forseggjort historie skal en lete lenge etter.

Det er rystende å lese hva de svenske kriminelle gjør, og hvordan Lapidus går i dybden er prakteksempel på en krimgodesak verdt all tid du bruker på å lese.

Jeg klarte ikke å slutte å lese før permene var slått sammen, for ingen skildrer det skandinaviske sosialdemokratiets skyggesider bedre. Han er kjapp og effektiv i ordleggingen sin, og et større driv kan en ikke drømme om. Vi snakker om et tempo gjennomsyret av intriger på høyt dramatisk nivå.

Tåler du ikke krim som får deg til å skjelve av spenning, da er ikke denne noe for deg.

Dette er en historie Lapidus har lagt sin sjel i, og den er perfekt. En mer perfekt gangsterkrim skal en lete lenge etter. Forfatteren holder leserne med et jerngrep, dette er en bok for de utålmodige. Her går Lapidus rett på sak, fra begynnelsen til slutt imponerer med sitt skråblikk på den kriminelle underverdenen.

TERNINGKAST 5: Nær 200 forførende, storslåtte og storartede sider, der et av de siste budene er grunnmuren for det mellom permene. Her strømmer det over av entusiasme, det ved hjelp av en glinsende fortellerstemme.

Ingen er så ordrapp som Henriksen, tusen takk for denne formidable historien. Vi kunne ikke fått et bedre bidrag til serien, enn denne. Av alle bøker skrevet i denne serien, er dette den mest poetiske, les mellom linjene og du vil forstå at Henriksen er en av våre fremste poeter og dramatikere.

Levi Henriksen er i støtet her (noe han alltid er), og forteller med et overskudd svært få norske romanforfattere har. «Som vi forlater våre skyldnere» handler om begjær, som er en av livets store drivkrefter. Du venter ikke akkurat hva som kommer fram mellom disse permene.

Jeg er alltid open minded når det kommer til Levi Henriksen, for en vet hvor overrasket en blir over hva han lirer av seg.

Det handler om brødrene Enok og Seth store misunnelse, og det er såpass komplisert at du aner lite hva det hele avslutter med, før du er langt uti boken. Det kan være du får en anelse, men ikke mer enn det.

I boken er livet i fokus, som vi alle vet kjapt kan bli komplisert når du blir eldre, spesielt om en begjærer noe forbudt, som fører deg på kollisjonskurs med andre.

Dramatikken til Henriksen er av Ibsen kvalitet, og en glemmer sjelden en Levi Henriksen bok. Det er hele pakken en får når en leser bok fra hans forfatterskap, det får en ikke i forfatterskapet til noen ande.

Ser en på forfatterskapet til Levi, er det mange voksenbøker, men ingen krimbøker, dette er vel en av få tilfeller av krimelementer i Henriksens rike forfatterskap.

TERNINGKAST 5: Ordkunstner Taran L. Bjørnstad har skrevet en lettleselig, troverdig, realistisk, erindrende og uforglemmelig roman om hvor kjapt ting kan snu.

Du verden for en skjult perle dette er, en uslepen diamant rett og slett.

Dette er noe Lars Saabye Christensen over det hele, noe han også kunne funnet på å skrive, så all kred til Bjørnestad. Jeg er sikker på at Christensen sin bok ikke hadde blitt noe særlig bedre, denne har absolutt alt en roman skal ha, og den er besettende.

Ser ut til at vi her har det kvinnelige svaret på Christensen, det blir spennende å se hvordan forfatterskapet utvikler seg. Nå skal de to forrige bøkene leses, for denne forfatteren kan engasjere.

Med denne boken bør det vanke priser, den er verdig en Bokhandlerpris.

Magisk er det når en kommer over slike litterære gleder, som det gnistrer av forfatterens utbroderinger. Slik som Christensen, er Bjørnestad også en type «livets forfatter» slik jeg kaller underfundige forfatter som henne.

De fleste som har levd en stund og kjent på kjærlighetens kraft, kommer til å kjenne seg igjen i disse 275 dimensjonale sidene. Dette er en oppmuntring, ikke noe spesielt unik, men betryggende at en ikke er alene. Slike bøker krever ikke mye, og er til for å nytes.

Leserne blir kjent med Even, som går siste året på videregående. Han satser på NM-kvalifisering i klatring, planlegger russetiden og skal snart på sesjon. Så dukker Iben opp, en skjønnhet som snur livet til Even på hodet.

Det handler om å følge magefølelsen i livet, og ha hjerte på rette sted. Even er et forbilde, og et godt eksemplar på en umoden gutt som plutselig havner i det.

Dette er en bok alle ungdommer bør lese, for å lære, og du som voksen vil lett få sympati for Even. For spørsmålet «hva er en villig til å gi fra seg om den rette dukker opp» blir besvart.

La nå det være sagt, vi trenger flere litterære opplevelser som dette. Det beriker oss som mennesker med slik litteratur, forbausende mye. Jeg skulle sett denne filmatisert, det hadde vært en finfin film.

TERNINGKAST 6: Det er lenge siden vi har fått noe så banebrytende fra Karin Fossum.

Det går kaldt nedover ryggen når jeg leser denne Eddie Feber-krimmen, så aktuell har ikke Fossum vært på en god stund. Så liker du en forbannet god krim, hvor elegansen er på topp, med et kløktig språk og ubehagelige intriger som fører katastrofale og fatale konsekvenser med seg. Ja da går det rasende fort å lese gjennom disse 320 forbaska gode sidene.

Vi får på en intelligent måte innsikt i menneskesinn, og det utenom om det vanlige, som uroer deg som leser. Mange i persongalleriet lever i stor smerte, som virkelig setter ting i perspektiv. Spesielt vondt er det å lese om forsvinningen av fem år gamle Kandis.

Som alltid er Fossum mer interessert i menneskene enn forbrytelsen, derfor har Kandis fått en av stemmene i boken. «Farvel, Fatah Diba» er det beste jeg har lest fra Fossum på et tiår, og jeg har pløyd meg gjennom mesteparten av forfatterskapet hennes.

Det er i denne krimmen ganske sårt å lese den desperate jakten etter en forsvunnet jente, som brer seg utover papiret. Måten Fossum skriver på, får en som leser medfølelse for de rammede.

Så og si alle kriminalromanene Fossum har skrevet er det en baktanke og en mening med, en kan ta lærdom av Fossums sylskarpe penn. Hun er nok en av de smarteste krimforfatteren vi har i landet, spesielt hvordan hun tankevekkende skriver om hva mennesker er i stand til å gjøre, både på godt og vondt.

Det psykologiske dramaet er hennes kjepphest, og der er hun blant topp 3 i Norge. Hun overbeviser meg som leser gang på gang, og mennesker på «det svakeste» får medhold. Så skal det sies at hun alltid lar rettferdighet skje fyllest.

Det er litt av en gåte en her får bryne seg på, og det er litt av en nervepirrende avslutning på dette Feber kapittelet. Jeg begynner allerede å glede meg til neste.

TERNINGKAST 6: Dæven for en røff historie, Pascal Engman slutter aldri å overraske med sin ustyrlige og hårbarka krim.

Det kan virke som Engman ikke har planer om å jekke ned sin spenstige, harde og hensynsløse vold med det første. Men det som skiller Jo Nesbø og Pascal Engman, er at sistnevnte porsjonerer volden ut og finner en balanse.

Vi snakker om en forfatter som ikke lar seg temme, men jeg er større fan av hans råskap, enn Nesbø sin. Det svenske folk kan være stolt over å ha slike enestående og omstendelige forfattere.

Dialogen er også noe å trekke fram i Engmans krim, den er kvass og ikke noe tam den heller. Det har i hvert fall dannet seg et bilde av karakterene i Engmans univers i mitt hode. Jeg liker dem, vi trenger karakterer som går rett på sak. Ikke slik som i Camilla Läckberg krimunivers, der karakterene snakker rundt grøten. Det skal Engman har temmelig mye skryt for.

Engman kommer med skremmende avsløringer, ved hjelp av en troverdig historien. Boken tar for seg kampfiksing, spillavhengighet og profesjonelle fotballspilleres luksus. Drivkraften i «X» gjør dette til en sidevender av store dimensjoner, kunne ikke blitt det samme uten grundig research.

Denne gang handler krimmen til Engman om sportsindustrien mange mørke sider, og ja, en inspirasjon er du uten tvil. Samfunnskritikken er kanskje litt laber og tam i «X», enn hans tidligere bøker, men hva gjør vel det når resten av den ville og hjerteråe historien er gull verd å lese.

Med andre ord en krim der det meste er på stell, og det er bare genier som skrive som Engman. Jeg ser allerede fram til mer kritikk og ubønnhørlig spenning fra dette svenske vidunderet, måtte han fortsette å skrive hjerterått, for da biter jeg lettere på.

Har du blitt kresen på krimmen?, slike uforglemmelige godbiter hjelper på. Og du trenger ikke å være fotballidiot for å like denne boken.

TERNINGKAST 6: Lenge siden Heidi Linde har vært så suveren, emosjonell og følelsesladet.

Jeg har lest så og si alt fra Linde, og synes dette er forfatterens beste roman siden «Agnes i senga» kom i 2012. Nå er jo Linde en ganske allsidig forfatter, men når det kommer til relasjoner mellom folk på papiret, er årets «Strak arm» det beste siden «Agnes i senga».

Ingen annen forfatter når til sokkelesten når det kommer til å utbrodere observasjoner som avspeiler oss nordmenn, og treffer deg garantert som en brodd i menneskesinnet om du leser.

«Strak arm» er beundringsverdig litteratur som er forbilledlig skrevet. Det suser av fornuft mellom kapitlene, og det de nær 300 sidene er skrevet med glimt i øye. Det finnes en god del humor i blekket til Linde. Spesielt de vittige replikkene i «Strak arm» får meg til å humre, og de finnes det fluss av.

Hverdagsskildringene til Linde er i særklasse, og det oser kvalitet av de mange miljøbeskrivelsene. Det finnes mye håp i Linde sin nye bok, og ting settes i kontekst. Du vil garantert kjenne deg igjen i noe av det som utbroderes.

Med denne viser Linde sin skarpeste side, og underholdningsverdien stor mellom disse permene.

Noe øyeblikk i denne 288 siders lange boken leses med klump i halsen. Noen øyeblikk er såre, da spesielt med tanken på hva som kommer fram når det kommer til samhold og savn, og tilgivelse og trøst. Flere slike litterære opplevelser ønskes i framtiden.

TERNINGKAST 6: En gyllen diamant av en roman, storslått, forførende og spektakulær, som setter dypt spor i minne ditt.

Jeg kan ikke huske jeg har lest en så kraftfull, tankefull og uttrykksfull roman fra en utenlandsk forfatter på lenge, gi oss mer Mohamed Mbougar Sarr. Vi trenger slike litterære stemmer.

«Menneskenes mest fordekte minne» er en virkelighetsnær, grensesprengende og intelligent roman som handler om å finne noe sjeldent som en roman fra en genierklært forfatter fra forrige århundre, som blir anklager om plagiat.

Dette må være sommerens sterkeste leseropplevelser, en underlig reise som bør nytes. Vi snakker om et stemningsfullt bidrag til verdenslitteraturen, som en lett kan falle for og hvor det meste skjer brått.

Boken er levende skrevet, og original, ingen andre har klart å ta oss lesere med til Paris, Amsterdam, Buenos Aires og Dakar på en slik måte Sarr har gjort. Karakteren Diégane blir forført. belært, beruset og overrasket, og han vikler seg lenger og lenger inn i en labyrint.

Vi snakker her en flottig, frodig og trollbindende historie, og hvor alt Sarr har på hjertet kommer tydelig fram mellom linjene. Den starter ganske rolig, før den tar seg grundig opp, på jakt etter det mystiske.

Sarr er et geni når det kommer til å skrive om livet og døden, og om skjebner og kjærlighet. Historiske elementer som; kolonialisme og undertrykkelse kommer fram, og ja, vi snakker om en av århundrets største hyllest til litteraturen.

TERNINGKAST 5: Når det harmoniske, lystige og fredelige sørlandet, blir ubehagelig og råttent, alt grunnet en utbrent bil med et forkullet lik dukker opp.

Hanne Kristin Rohde skal nok en gang har for sin kreativitet og at hun enda holder koken, til tross for at hennes kvalitet på utgivelsene går opp og ned.

«Kjærlighetssvindel» er en ypperlig krim, som virkelig utforsker det som har med ekte kjærlighet å gjøre. Tittelen her er pirrende nok til å åpne boken, og den starter ganske så spektakulært, sammenliknet med andre kriminalromaner fra Rohde.

Jeg har den følelsen av at Rohde bruker sin kompetanse og erfaring fra sin tid og rolle i politiet. Det forbauser meg hvor levende Rohde skaper handlingen, og noe hun scorer høyt på her er persongalleriet, ingen går så dypt inn i menneskesinnet for å unngå karikaturer.

Jeg slår et slag for rolig krim, så sant det ikke er helt på Agatha Christie nivå, det blir for tamt. Rohde legger seg midt i mellom Christie og Jørn Lier Horst. Jeg sidestiller Rohde med Lene Lauritzen Kjølner, begge skriver leseverdig «rolig» krim.

I «Kjærlighetssvindel» står som nevnt mysteriet i fokus, for ikke alle krimbøker trenger å være av den voldelige sorten, slike som gjør deg utmattet. Noen ganger er det nok med antydninger og hint.

Wilma Lind er og forbli en av mine favoritt heltinner innen norsk krim. Skulle nesten trodd det ble for tamt, men neida, jeg synes denne ikke er tam i det hele tatt. Hun har tatt seg kraftig opp siden sist krim. Det finnes andre tammere eksempler fra Rohde. Håper hun holder seg på dette nivået framover, da er hun ikke langt unna topp karakter.

Les også

Rohde fikk terningkast tre for sin forrige Wilma Lind-krim (2021), årets er bedre.

TERNINGKAST 6: Du verden for en oppslukende, eksepsjonelle, bemerkelsesverdig og enestående psykologisk thriller. Får andre utgivelser i samme sjanger til å blekne. Denne unike historien svetter deg ut, og er et mesterverk av de sjeldne.

Mye i denne bekmørke thrilleren er iøynefallende, som blant annet det som går på skjønnhetens farer, maktens fristelser og en mors altoverskyggende kjærlighet til sin sønn. I starten er det mye uoppgjort, men ingen spørsmål står ubesvart mot slutten.

Dette er overhodet ingen alminnelig psykologisk thriller, dette er noe svært unikt, og ikke noe for sarte sjeler.

Noe Alex Dahl skal ha ekstra for er det å portrettere overklassens mørke, det får deg til å måpe når de fordekte sidene kommer fram.

Kjærlighet er det også en god del av, avbrekk med brusende følelser og hete kyss er noe som trengs, og Dahl byr her på mye, som gjør historien komplett. Vi trenger litt skildringer fra hovedkarakterens liv, det er bare fint det.

Alex Dahl er eksperimentell i plottet, men først og fremst fornuftig i å ikke dra det for langt, og spriter det meste opp, uten å være tydelig på hva som skjer. Det er et sjakktrekk svært få psykologisk thriller forfattere ikke tar, og som ødelegger mye. En psykologisk thriller, skal ta leserne på det psykiske.

Vi snakker her om en stilfull, stilig og storslagen utgivelse, med litt i overkant av 400 medrivende og makeløse sider. Jeg fikk gåsehud av å lese denne bladvenderen, som jeg ikke håper er siste gang vi stifter bekjentskap med Alex Dahl sin ordkunst.

TERNINGKAST 5: Nær 160 siders feelgood til sommerferien, men slapp helt av, disse novellene passer seg også å lese resten av året.

Det er ikke ofte en novelle begeistrer meg. Da må det i så fall være krimnoveller, men denne novellesamling var fullt av fine litterære øyeblikk, reine godteposen. Mellom hver bok lest denne sommeren, har jeg brukket av med noveller fra denne samlingen.

Novellene er fulle av klisjeer, men det er bare sjarmerende i dette tilfelle. Her forteller Norges fremste og høyst elskede forfattere om deres selvopplevde somre. Mange øyeblikk får deg til å le, andre øyeblikk får deg til å tørke på tårer. Jeg sitter igjen med godfølelsen etter å ha lest disse tekstene.

Det at Marie Aubert er redaktør på samlingen, hun er et funn av en forfatter, og gjør seg som redaktør. Hun har virkelig funnet forfattere med høy kvalitet, som har skrevet tekster som vi alle kan kjenne oss igjen i.

Helst skulle jeg ønske noen noveller var noe lengre, har på følelsen av at ikke alt ble skrevet ned på papiret. Men når sant skal sies skal ikke alt på bordet i en novelle. Dette er uansett avslappende lesestoff, som er en fryd å lese.

TERNINGKAST 6: Det er lenge siden vi har fått en så stødig, glitrende, og oppriktig god krimdebut fra Sverige, og lenge siden vi har fått en utkantkrim som sparker sånt fra seg. Det er mye uhyggelig som har skjedd i det svenske utkantstrøket i krimsjangeren, og denne er vel den mest originale av det slaget.

Det er litt av hvert å nøste opp, men alt blir avslørt mot slutten, da en rekke hemmeligheter kommer til overflaten. Dette er 400 lette, banale og bunnsolide sider, du ikke kommer til å angre på å ha lest.

Det er en uhyggelig og guffen stemning mellom linjene, skrevet med litt av en entusiasme og med giv. Bokens innhold ga meg frysninger langt nedover ryggen, den røde tråden er også elegant, og hun får endene til å møtes etter 3/4 er lest. Jeg slet med å finne løsningen, den satt langt inne, og mot slutten, da jeg forstod det hele, sa jeg til meg selv «aha, så det var slik det var».

Sara Strömberg leker seg med karakterer på en engasjert måte, og har skapt dem slik at en får lyst til å stifte bedre bekjentskap etter å ha lest siste setning.

Sverige har mange forfattere de kan være stolt over, Sara Strömberg er en av dem, og jeg tror hun virkelig vil bli stor på svensk krimhimmel. Hun er det kvinnelige svaret på Pascal Engman, og skriver lumsk og snedig, og med en ekstra snert.

Jeg ser alt fram til bok nummer to i denne serien som jeg har forstått ikke kommer om så alt for lenge.

TERNINGKAST 5: Gjør deg klar til en over 100 år lang historie, komprimert mellom to permer. En mer underbar og kompakt roman skal en leite lenge etter, en finurlig leseopplevelse av de sjeldne.

En magisk drøm av en roman, en leken dansk en. Slik som omslaget antyder byr forfatteren på en fargerik bidrag til verdenslitteraturen, med et blomstrende språk. Men på omslaget ser en roser, men ikke alt er rosenrødt i denne romanen, en skjønner fort at ikke alt er som en dans på roser.

Elementer av det overnaturlige gjør det til en overnaturlig snopepåse av de sjeldne.

Det er ingen tvil om at Charlotte Weitze lider av et spekulativ fortellergen, og det oser av entusiasme, elleville og uforglemmelige øyeblikk, som gjør dette til en glødende lykkepille av en leseopplevelse.

Kan ikke være enkelt å skrive 100 år på nær 400 sider. Det er en vill skjønnhet av en historie, harmonisk på en helt unik måte, som bringes ut til folk mellom linjene. Det er vanskelig å tro at noen kan være så oppfinnsomme, danskene kan være stolte.

Dette er også en relasjonsroman, en fortelling som gnistrer av pågangsmot, slike romaner skulle en ønske sidene gikk litt treigere. Mitt tips er å lese den lenge, la den sige inn.

Det finnes uansett få romaner av samme kaliber, og karakterer som ikke ligner noen andres. Dette er en roman som lett kan vokse på deg, om noen år får jeg kanskje noe nytt utav fortellingen. Jeg skal garantert lese den igjen, og det med glede.

Les også

Tretten utenlandske du bør vurdere å bruke sommerferien din på

TERNINGKAST 5: En ualminnelig thriller fra Frankrike, frekt, friskt og freidig fra side til side. Nifse, syke og mørke saker, ikke akkurat noe for lettskremte og sarte sjeler.

Jeg stokk flere ganger da jeg leste denne klaustrofobiske thrilleren. Skrekkelige saker når forfatteren spiller på psyken hos deg som leser. Jeg har blitt skuffet av franske thrillere/krimbøker før, men denne skuffet overhodet ikke.

Denne litt uorginale thrilleren tynger på sinnet ditt, og det allerede fra første setning. Jeg venter spent på avslutningen, trodde ingen kunne skrive ut et slikt ufyselige og fryktelige plott på papiret.

Det er skrekkslagent hvordan de ulike ofrene blir behandlet, lett å la seg skremme av slikt. Forfatteren legger i hvert fall opp til at du skal rive i håret og sitte måpende igjen.

Liker karakterenes måte å markere seg på overfor den grusomme, bare trist det ikke nytter. Forfatteren skriver på en sprek og henrykt, der det meste eskalerer.

Jeg har lest noen delvis lignende, men ingen av de som likner har vært i nærheten så god. Forfatteren får fram den råe ondskapen, og hvordan det føltes for byttet/byttene. Måten det hele er skrevet på, får en som leser til å føle seg som en flue på veggen. Det kan noen ganger bli litt i det meste laget.

Det er ganske så urovekkende, at noen kan holdes skjult slik. Jeg bare kjente nakkehårene reise seg og skrekken bre seg som et gufs ut i alle led. Vi snakker nådeløst gufs, som svært få har klart å skape lignende. Forfatteren er glup, skarp og et naturtalent, la oss håpe det kommer mer fra Clémence Michallon.

TERNINGKAST 6: «Døde øyne ser ikke» er nervepirrende og fartsfylt krim. Vik kan fort bli en av Norges fremste krimforfattere, et ikon innen dramatisk og krim med driv.

Denne kriminalromanen viser hva grums fra fortiden kan føre til, og det kribler etter mer når permene er lukket igjen.

Jeg trodde Vik ikke kunne bli noe bedre etter forrige krim «En grav å gå til», men her overgår han seg selv på absolutt alle plan. Her er absolutt alt bedre, karakterene har blitt mer menneskelige og plottet med livlig.

Bare tittelen er i en klasse for seg selv, jeg fikk øyeblikkelig følelsen av Stephen King når jeg første gang så tittelen. Den river deg kraftig inn i historien, slik at du bare er nødt til å lese, og jeg kommer ikke til å glemme hva jeg ble vitne til mellom disse permene med det første.

Før eller siden vanker det en Riverton nominasjon på Vik, jeg bare føler det sånt på meg. For ingen har vist slik en utvikling på så kort tid, spesielt er det få novellister som har steget sånt i gradene. Det er beundringsverdig at en forfatter kan levere fra seg slikt mellom to permer.

Jeg digger spesielt etterforsker Emil Ribe i denne kriminalromanen, han er en av de festlige etterforskerne i norsk krim jeg har stiftet bekjentskap med. Jeg ønsker å bli bedre kjent med han.

For Vik har framtiden som en av Norges beste krimforfattere så vidt startet. Jeg er sulten på mer fra Vik, og det kommer du garantert også til å bli etter å ha lest denne, som uten tvil er et av årets høydepunkter fra Forlagshuset i Vestfold.

Les også

Hans forrige roman fikk terningkast 6 den også!

TERNINGKAST 6: Et helstøpt håndverk av de sjeldne, hvor løse tråder sys sammen på en henrivende måte svært få i norsk krimsjanger klarer. Det er umulig å sammenlikne Jan-Erik Fjell med andre forfattere, for han er en av få lekne krimforfattere i Norge.

Det er vanskelig, tilnærmet umulig å tro at «Nattravnen» er den 10-ende Anton Brekke krimmen, og handler grovt sett om en forsvinning mot slutten av forrige årtusen.

Leserne blir som kjent kastet fram og tilbake (slik som tidligere bøker), men alt ender stødig til slutt. Dette er det friskeste fra Fjell på lenge, og med denne beviser han nok en gang at han er på topp, og en av våre fremste krimforfattere.

Glatt byr intelligente Jan-Erik Fjell på sine oppsiktsvekkende detaljer, noe som han gjør i hver bok. Han skriver drepende godt, hvor plottet er originalt og særegent.

Jeg liker hvordan Fjell tviholder på stilen sin, for noe annet hadde vært feil. Det forbauser meg hvordan han skaper gåter, og det er ganske så fascinerende hvordan alt ender med besvarte spørsmål.

Persongalleriet er noe fargerikt, med fullt av fargeklatter, da tenker jeg spesielt på «flåkjefta» Brekke. Han har aldri vært så fargerik som nå. Iderike Fjell, det blir spennende å lese neste Anton Brekke-historie.

Publisert: